Det er Fosse

Eg er nesten aldri på rangel her i byen. I natt gjorde eg eit sjeldan unntak.

På mi fortumla ferd gjennom Oslo-natta traff eg ein av våre fremste historikarar. Det meste som var sagt mellom oss, fell inn under kategorien "pisspreik", og kan like godt gløymast fyrst som sist. Eit av utsagna hans har likevel uroa meg utover dagen i dag. Denne historikaren, som elles er ein gåverik skribent og tenkjar, meinte nemleg i fullt alvor at Jon Fosse er ein oppskrytt og i beste fall middelmådig forfattar.

For eigen del, regnar eg Fosse som vår kanskje største nolevande forfattar. Fosse skriv enkelt og djupt eksistensielt samtidig, i eit særeige språk som ikkje minner om nokon annan forfattar eg har lese.

Romanen "Det er Ales", som eg har lese for andre gong idag, er eit godt døme på det typiske i Fosse-landskapet. "Det er Ales" er ei kjærleikssoge om Signe og Asle. For over 20 år sidan drog Asle på sjøen for å fiska, han kom aldri attende. Fosse vekslar mellom notid og fortid for å visa korleis Signe sitt liv gjekk i stå den novemberdagen Asle kom bort, ho har aldri har kome seg vidare etter at Asle forsvann på sjøen.

Menneska i Fosse sine romanar er som oss andre. Dei gjer sitt beste for å nå kvarandre med orda sine, men endar med å verta misforstått. Som alle gode Jon Fosse-bøker, vert "Det er Ales" sitjande att i kroppen etter at ho er ferdiglesen. Språket til Jon Fosse er kjenneteikna av endelause gjentakingar. Dette skapar ein litterær musikk, som ein vert gåande og nynna på lenge etter at boka er ferdiglesen.

Litterær smak og kvalitet er vel knapt nok mogeleg å diskutera? Det er likevel vanskeleg for meg å forstå, at ein så erfaren lesar som denne historikaren eg traff i natt, i fullt alvor kan synast at Fosse er ein middelmådig forfattar. Er det han eller eg som er galen?

Klar for ein rangel

Eg har pakka kofferten no. På toppen ligg ei nystroken skjorte, under ligg alt ein treng til ei vekes rangel. Eg skal ikkje på nokon kva som helst rangel. Den neste veka er det nemleg tid for årets viktigaste festival her i landet, det er filmfestivalen i Tromsø.

For dei som bur der, er Tromsø ein særeigen by heile året. Den uendelege vinteren, det løyndomsfulle nordlyset, alle dei seine nattetimane på byen og det evige mørkret, er berre nokre av bitane i bilete av byen som ikkje er heilt som andre byar. Men denne eine veka i året er det noko ekstra, nesten magisk over byen under nordlyset. Sjølv eg, som elles i året knapt ser ein film i månaden, kan ikkje anna enn å kasta meg inn i filmrusen.

I år har eg lovt meg sjølv at eg ikkje skal sjå meir enn tre filmar per dag. Eg skal unngå å bli immun mot gode filmopplevingar på grunn av overdose film, det har skjedd mang ein tapper festivaldeltakar før. I staden skal eg nyta ein passeleg dose film i sju dagar til ende...

Når staten drep

2007 starta på mest brutale vis med den kringkasta dødsstraffen mot Saddam Hussein. For dei fleste av oss er ikkje dødsstraff berre eit brot på menneskerettane, den er også eit brot med det moderne rettsforståinga som ligg til grunn for det liberale demokratiet.

Motstanden mot dødsstraff er likevel ikkje unison. Palestina-aktivisten og den omvendte muslimen Trond Ali Lindstad har fått to siders spalteplass i Klassekampen til å presentera Saddam Hussein sin blodige biografi. Biografien vert avslutta med eit prinsippielt forsvar av dødsstraff:

"Saddam er blitt hengt i galgen. Andre kunne ha fulgt ham. Men henrettelsen var riktig. Krigsforbrytelser må gjøres opp. Vi visste det i Norge også, etter vår egen krig, da forbryterne ble stilt mot pelotongen, for avretting. Saddams død gir ikke Irak fred. Men det er en annen sak. Hans reise til den neste verden var en nødvendighet. Og så fortsetter krigen for fred."

Det er deprimerande å lesa slike ord i Noreg i 2007. Lindstad si samankobling av brotsverka Saddam har gjort, og dødsstraff som nødvendig svar på slike brotsverk, er eit steg tilbake til gamaltestamentleg "auge-for-auge, tann-for-tann"-tankegang. Rettssystemet er etablert for å sikra at andre motiv enn hevn får relevans i straffeutmålinga, den moderne rettsstaten skal aldri dømma på same grunnlag som forbrytaren.

USA er vårt mest grelle eksempel på at også moderne rettstatar utøver dødsstraff. Dette kan likevel ikkje hindra oss i å framheva det liberale synspunktet på dødstraff, det er at dødsstraff er uttrykk for eit samfunn som hevnar seg på forbrytarvis.

Det endelause vandrarliv

I haust mista eg grepet om tida. Med dette meiner eg at eg ikkje lenger styrte mi eiga tid, mangel på tom tid styrte i staden meg. Slik kan ein ikkje leva lenge, og som ein konsekvens av dette har eg no flytta til Sogn Studentby (sjå bilete).

Sjølv om eg berre har studert i fire-fem år, kjennest det underleg å nok ein gong starta eit semester på hybel som student. Dei aller fleste på min alder er for lengst trygt plassert i hus og jobb, med samling av pensjonspoeng og bruk av oppsparte BSU-midlar som meiningsskapande ramme om kvardagen. Det blir nok endå nokre år til eg startar det løpet, minstepensjonen blenkjer allereie i det fjerne...

Samtidig kjenner eg meg sjeldan priviligert. Kva er vel pensjonspoeng og BSU-midlar mot dei mange frie, gode åra eg har fått? Her bur og lever eg på mine tilmålte 11m2. Det kan høyras lite ut, men til mitt bruk er det meir enn nok. Her har eg også det eg aldri fant på Grønland : Lange, stillfarne dagar utan anna innhald enn lesing, skriving, surfing og trening. Kva meir kan ein spørja etter?

Den nye imperialismen

I A-magasinet fredag kunne me lesa om Noreg sin utvelgelsesstrategi for dei knappe 800 kvoteflyktningane me tar imot årleg. Ein skulle tru at det var behovet for beskyttelse som avgjorde kven som får koma til Noreg som kvoteflyktningar. Slik er det ikkje. Ved sida av behovet for beskyttelse, vurderer norsk UDI kriteriar som språkkjennskap, utdanning, religion (!) og tilknytning til Noreg som flyktningkvalifikasjonar. Konsekvensen er at berre dei med stort "integreringspotensial" får reisa til Noreg.

Noreg sin flyktningpolitikk stadfestar eit mønster som avteiknar seg sterkare og sterkare i den globale migrasjonspolitikken: Dei vestlege landa har større og større arbeidskraftbehov i enkeltsektorar, og importerer selektivt faglært arbeidskraft inn i dei sektorane det trengs. Dette gjeld i alle vestlege land i innvandringspolitikken, medan USA er det einaste landet som har "behov for beskyttelse" som det einaste kriteriet i flyktningpolitikken.

Den globale migrasjonspolitikken aukar på dette viset kløfta mellom dei fattige og dei rike landa. Dei fattigaste landa vert tappa for kvalifisert arbeidskraft, medan dei rike landa gratis kan importera ferdig utdanna arbeidskraft.

Argumentet som blir vanlegvis vert brukt for å forsvara dagens "I-hjelp" i migrasjonspolitikken, er at dei som får arbeid i vestlege land sender pengar heim til familien sin. Pengar som i sin tur fører til utvikling i heimlandet. Det store minuset med dette argumentet, er at mange land har eit så kraftig underskotet på kvalifisert arbeidskraft, at byttet av arbeidskraft mot heimsendte pengar blir djupt urettferdig mot dei fattige landa.

Den globale migrasjonen kjem til å fortsetja, fordi den er ein nødvendig konsekvens av at verda vert mindre og mindre. Dette hindrar ikkje at me som rikt, vestleg land har eit spesielt ansvar for å bøta på den enorme ressursoverføringa frå sør til nord som migrasjonspolitikken er i ferd med å bli.

Noreg bør som USA slutta og setja krav om "integreringspotensial" for flyktningar. Det er eit brot med vår humanistiske tradisjon å vurdera flyktningar etter slike kriterium. Dessutan bør Noreg bli det fyrste vestlege landet som aktivt kompenserer fattige land for tapte investeringar i utdanning, når fagpersonell kjem hit til landet dei fyrste åra etter at dei er ferdig utdanna.

Det må også utarbeidast internasjonale retningslinjer for etisk rekrutterig av fagpersonell innanfor viktige migrasjonssektorar. Dersom dagens politikk fortset, vil den globale migrasjonspolitikken snart få sitt rette navn: Den nye imperialismen.

Frykten for blåmandag

I avissamanheng har det siste året vore det mest innhaldsrike på mange år. Karikaturstriden og oppstarten av det fyrste norske nyhetsmagasinet Ny Tid, er truleg dei to viktigaste årsakene til at den norske offentligheten no framstår som meir interesssant enn den har gjort på lang tid.

Etter mitt syn brakte Ny Tid med seg ein frisk ny stil inn i norsk avisflora. Me treng eit nyhetsmagasin som set globale fokus på nasjonale utfordringar. Året sett under eitt, synes eg likevel at Ny Tid likevel har skuffa med sin nye profil. Det redaksjonelle stoffet er for ofte prega av hastverksarbeid og for liten journalistisk tyngde. Bokmeldingane er det tydlegaste teiknet på at Ny Tid har mange steg å gå før dei er levedyktige, meldingane ber ofte meir preg av å vera oppsummeringar enn kvalitetsvurderingar. Ny Tid har likevel satt viktig dagsorden i fleire saker i løpet av året, sjølv har eg hatt stort utbytte av fokuset dei har sett på norsk våpeneksport og på norsk kvalfangst.

Den viktigaste konsekvensen av Ny Tid sin nye profil, er truleg skjerpinga av konkurransen mellom dei andre avisene på venstresida dette har ført til. Etter mitt syn er både Klassekampen og Morgenbladet er blitt bedre aviser det siste året, og oftare og oftare opplever ein at dei er på høgde med sine danske storesøstre Information og Weekendavisen.

Uavhengig av politisk ståstad, er det dessutan eit stort privelegium for einkvar norsk avisnerd å lesa laurdagsavisa til Dagens Næringsliv. På sitt beste, er DN-laurdag både utfordrande, engasjerande og opplysande. Betre aviskompliment finnes ikkje. Så får me heller bera over med all den livsfjerne aksje- og kapitalromantikken som skjuler seg innimellom nyhets- og kulturstoffet.

Mykje tyder på at norske aviser vil møta ein ny og farleg trussel om to-tre år, det er den potensielle regjeringskoalisjonen mellom FrP og Høgre. Dei som meiner at dei gode kulturavisene og dei små lokalavisene er ein viktig del av kvardagen, burde lesa programma til desse partia snarast. Du vil oppdaga at valet i 2009 fort kan bli din tyngste blåmandag...