Det grønne skiftet

Odd Handegård går i Nye Troms 8.september nok en gang til angrep på så godt som alle tiltak i norsk klimapolitikk. Miljøpartiet De Grønne er rett nok det partiet som har tatt til orde for det eneste tiltaket Handegård støtter, det er å fase ut oljeproduksjonen på norsk sokkel. Samtidig mener Handegård at hele norsk klimadebatt handler om uvesentlige tiltak. Klimapolitikk er kun symbolpolitikk, skriver Handegård.

Dersom vi skal greie å løse klimautfordringen, kan vi ikke anse utvikling av ny teknologi som havvind og el-biler som symbolpolitikk. Handegård påpeker at produksjon av el-biler gir store klimagassutslipp. Det har vært relativt få undersøkelser som viser de totale utslippene til en elbil fra vugge til grav.  NTNU-professor Anders Hammer Strømman har ledet forskning som tar for seg akkurat denne problemstillingen. Konklusjonen her er at el-bilen leder absolutt i forhold til diesel og bensin. Eksempelvis så vil man med en europeisk el-miks bringe dagens elbil noe under fossilbilen i livsløpsutslipp. På lengre sikt er det uansett ingen tvil om at det vil bli utviklet teknologi som vil gjøre elbilen overlegen i klimagassutslipp. Forskningsprosjektet tempo 2014 viste at dersom hele den norske bilparken er el-biler i 2040, vil hele bilparken bare trenge rundt 5% av vannkraftproduksjonen i Norge som drivstoff.

Handegård har de siste årene skrevet et utall innlegg i mange norske aviser om at Norge er den beste gutten i klassen på å produsere miljøvennlig energi, fordi vi har såpass mye vannkraft. Ifølge Handegård trenger vi verken havvind eller andre nye energikilder, fordi vi på grunn av vannkraften har små klimagassutslipp i produksjonen vår av energi. Miljøpartiet De Grønne er grunnleggende uenig i en så snever analyse av Norges rolle i Europas energiproduksjon. Norge er blitt Europas rikeste land på å eksportere de råvarene som har skapt klimautfordringen, det er gass og olje. Derfor påhviler det oss et ekstra ansvar for å utvikle den teknologien som vi trenger for å løse klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne vil at Norge skal bli et foregangsland innen utvikling av fornybar energi. Dette er ikke symbolpolitikk, dette er teknologi og politikk som alle vil ha, men som få andre har Norge sine økonomiske muskler til å utvikle.

Handegård skriver: ”Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften.” Havvind er en av mange sektorer som MDG mener at det bør oppstå nye arbeidsplasser i dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Det er likevel mange andre grønne næringer også som vil få flere arbeidsplasser dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Lavere oljeproduksjon vil dessuten gjøre at alle andre næringer blir mer konkurransedyktige, fordi oljenæringen sitt høye lønnsnivå gjør at all produksjon i dag er dyrere enn i andre land. I Troms har Miljøpartiet De Grønne også lansert ideen om at vi kan skape mange arbeidsplasser knyttet til produksjon av bioenergi.

Odd Handegård skriver at det å redusere produksjonen av fossil energi er det eneste klimatiltaket som hjelper. Miljøpartiet De Grønne har lenge tatt til orde for en utfasing av norsk oljeproduksjon i løpet av 20 år. Vi er likevel ikke enig med Handegård at all annen klimapolitikk er bortkastet. Norge har en unik posisjon til å utvikle et lavutslippssamfunn som gir folk en lettere hverdag med mindre bruk av tid på jobb og å sitte i bilkø. Det vil bli mer fritid, mindre oljeinntekter og mange nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Å utvikle et slikt lavutslippssamfunn er det motsatte av symbolpolitikk: Det er å ta til orde for å løse den største politiske utfordringen vi står overfor, det er klimaendringene.

Askild Gjerstad, 1.kandidat til fylkestinget for Troms MDG

Grenser for kunnskap

 Utbygging av oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen er det viktigaste politiske spørsmålet i Nord-Noreg på lang tid. Dessverre vert dette spørsmålet i for liten grad diskutert som eit politisk spørsmål. For nokre veker sidan kom det fram at Martin Henriksen, som nyss er innstilt av valkomiteen til fyrsteplass på Arbeidarpartiet si stortingsliste frå Troms, har snudd og opnar no for oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen. Henriksen uttallar mellom anna dette om bakgrunnen for sitt nye standpunkt til Nordlys:

“- Nå er vi en fase med kunnskapsinnhenting. Vi må se på resultatet av dette og gjennomgå denne kunnskapen før vi trekker noen bastante konklusjoner.”

Ein viktig del av den kunnskapsinnhentinga som Henriksen viser til, er ein serie rapportar som vart lyst ut på anbod av regjeringa ved Olje- og energidepartementet i vår. Eit døme er rapporten “Risiko ved akuttutstlipp”. Rapporten vart utlyst på anbod med søknadsfrist 15.mai, og den skulle leverast 1.august. Leiar i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, sa dette om rapportane til Dag og Tid i juni: “- Det seier seg sjølv at det ikkje er mogleg å få fram ny forsking på så kort tid, attpåtil skal det skje når landet er i sommarferiemodus. Eg fryktar at departementet gjer dette medvite for å unngå å få fram ny kunnskap som kunne tale mot oljeverksemd.”

Det sterke fokuset på innsamling av naturvitskapleg kunnskap i spørsmålet om oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen, reiser også grunnleggjande spørsmål om denne vitskapen sine grenser. Dei naturvitskaplege vurderingane av oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen, krev nemleg risiko- og konsekvensanalysar som pressar grensene for kva denne vitskapen kan svara på. Eitt døme på at risikoanalysar innanfor havforvaltning er svært vanskeleg, såg me då det russiske fryseskipet “Petrozavodsk” gjekk på grunn på fuglefjellet på Bjørnøya våren 2010. Ingen hadde trudd at noko slikt kunne skje. Samtidig ville alle ha forventa mykje større miljømessige konsekvensar då ulukka fyrst var ute, enn dei minimale skadane på fuglebestanden som vart resultatet. Ei nesten-ulukke i den norske oljesektoren var den på Snorre-feltet utanfor Florø i 2004. Ein stor porsjon flaks hindra den gong ei utblåsing som kunne ha vart i lang tid og som ville ha grist til Norskekysten med oljesøl. Ulukker skjer når me minst ventar dei, og får ofte andre konsekvensar enn me trur dei skal få.

Ynskjer me at spørsmålet om oljeverksemd i Vesterålen og Lofoten skal bli avgjort av utilstrekkelege naturvitskaplege utgreiingar, eller ynskjer me ein politisk debatt om kva for ei framtid me ynskjer i Nord-Noreg? Oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen vil ha stor påverknad på arbeidsplassar, turisme, næringsutvikling og miljø i Nord-Noreg dei neste tiåra. Det Nord-Noreg me kjenner, vil bli forandra. I beste fall vil regionen oppleva tilflytting og vekst, men me må også vera klare over at Lofoten og Vesterålen sin posisjon som eit internasjonalt turistmål kan bli truga. Dessutan må me ta høgde for at ei alvorleg ulukke i verste fall kan endre naturen og næringsvilkåra i regionen i lang tid framover.

Spørsmålet om me ynskjer oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen eller ikkje, er i all hovudsak eit politisk spørsmål. Ei rekkje politikarar og oljeindustrien gjer alt dei kan for å gjera dette til eit naturvitskapleg spørsmål. Naturvitskapen har sin klåre avgrensingar, og kan ikkje gje oss noko tilfredsstillande svar på kva konsekvensar ei utbygging av oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen vil få. Når skal politikarane innrømma at den naturvitskaplege kunnskapen har sine grenser, og at spørsmålet om oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen fyrst og fremst er politisk?

(lesarinnlegg i Nordlys 5.oktober 2012. Også trykt i Nationen 8.oktober 2012)