Det grønne skiftet

Odd Handegård går i Nye Troms 8.september nok en gang til angrep på så godt som alle tiltak i norsk klimapolitikk. Miljøpartiet De Grønne er rett nok det partiet som har tatt til orde for det eneste tiltaket Handegård støtter, det er å fase ut oljeproduksjonen på norsk sokkel. Samtidig mener Handegård at hele norsk klimadebatt handler om uvesentlige tiltak. Klimapolitikk er kun symbolpolitikk, skriver Handegård.

Dersom vi skal greie å løse klimautfordringen, kan vi ikke anse utvikling av ny teknologi som havvind og el-biler som symbolpolitikk. Handegård påpeker at produksjon av el-biler gir store klimagassutslipp. Det har vært relativt få undersøkelser som viser de totale utslippene til en elbil fra vugge til grav.  NTNU-professor Anders Hammer Strømman har ledet forskning som tar for seg akkurat denne problemstillingen. Konklusjonen her er at el-bilen leder absolutt i forhold til diesel og bensin. Eksempelvis så vil man med en europeisk el-miks bringe dagens elbil noe under fossilbilen i livsløpsutslipp. På lengre sikt er det uansett ingen tvil om at det vil bli utviklet teknologi som vil gjøre elbilen overlegen i klimagassutslipp. Forskningsprosjektet tempo 2014 viste at dersom hele den norske bilparken er el-biler i 2040, vil hele bilparken bare trenge rundt 5% av vannkraftproduksjonen i Norge som drivstoff.

Handegård har de siste årene skrevet et utall innlegg i mange norske aviser om at Norge er den beste gutten i klassen på å produsere miljøvennlig energi, fordi vi har såpass mye vannkraft. Ifølge Handegård trenger vi verken havvind eller andre nye energikilder, fordi vi på grunn av vannkraften har små klimagassutslipp i produksjonen vår av energi. Miljøpartiet De Grønne er grunnleggende uenig i en så snever analyse av Norges rolle i Europas energiproduksjon. Norge er blitt Europas rikeste land på å eksportere de råvarene som har skapt klimautfordringen, det er gass og olje. Derfor påhviler det oss et ekstra ansvar for å utvikle den teknologien som vi trenger for å løse klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne vil at Norge skal bli et foregangsland innen utvikling av fornybar energi. Dette er ikke symbolpolitikk, dette er teknologi og politikk som alle vil ha, men som få andre har Norge sine økonomiske muskler til å utvikle.

Handegård skriver: ”Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften.” Havvind er en av mange sektorer som MDG mener at det bør oppstå nye arbeidsplasser i dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Det er likevel mange andre grønne næringer også som vil få flere arbeidsplasser dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Lavere oljeproduksjon vil dessuten gjøre at alle andre næringer blir mer konkurransedyktige, fordi oljenæringen sitt høye lønnsnivå gjør at all produksjon i dag er dyrere enn i andre land. I Troms har Miljøpartiet De Grønne også lansert ideen om at vi kan skape mange arbeidsplasser knyttet til produksjon av bioenergi.

Odd Handegård skriver at det å redusere produksjonen av fossil energi er det eneste klimatiltaket som hjelper. Miljøpartiet De Grønne har lenge tatt til orde for en utfasing av norsk oljeproduksjon i løpet av 20 år. Vi er likevel ikke enig med Handegård at all annen klimapolitikk er bortkastet. Norge har en unik posisjon til å utvikle et lavutslippssamfunn som gir folk en lettere hverdag med mindre bruk av tid på jobb og å sitte i bilkø. Det vil bli mer fritid, mindre oljeinntekter og mange nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Å utvikle et slikt lavutslippssamfunn er det motsatte av symbolpolitikk: Det er å ta til orde for å løse den største politiske utfordringen vi står overfor, det er klimaendringene.

Askild Gjerstad, 1.kandidat til fylkestinget for Troms MDG

Grøn realisme

Stortingsrepresentanten Bendiks H. Arnesen frå Arbeidarpartiet hevdar i Troms Folkeblad 31.august at Miljøpartiet Dei Grønne (MDG) sin politikk vil føre til at det siste lys i Nord-Noreg vil bli slukka. Ifølge Arnesen ynskjer MDG at me skal leva av cannabis-sal og havvind i åra framover.

Det er rett at MDG ynskjer ei omstilling av samfunnet i retning av eit samfunn kor me lever langt meir berekraftig. Ein viktig del av denne strategien er å leggja til rette for havvind-utbygging som kan erstatta petroleumsaktiviteten på norsk sokkel. Me ynskjer å fasa ut olje- og gassaktiviteten i løpet av 20 år, fordi denne aktiviteten er økologisk og økonomisk uansvarleg. Den er økologisk uansvarleg fordi heile 2/3 av dei kjente førekomstane av olje, gass og kol må bli liggjande under jorda ifølge FN sitt klimapanel. Viss ikkje Noreg, som er eitt av dei mest velståande landa i verda, greier å trappa ned olje- og gassverksemda, kven er det då Arnesen meiner at skal gjera det?

Olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel er økonomisk uansvarleg fordi me med dagens utvinningstempo styrer mot ei krise i norsk økonomi om 10-20 år. Det er ingen tvil om at mykje av dei ressursane som er att på norsk sokkel er ressurskrevjande og dyre å vinna ut. Det velrenommerte finanstidskriftet “The Economist” hadde for tre veker sidan bilete av ein dinosaur som drakk olje på framsida. Overskrifta var “Why demand for oil will fall”. Arbeiderpartiet, Høgre og Framstegspartiet nektar dessverre å ta innover seg at oljealderen sine glansår er forbi. Deira planlagte høge utvinningstempo på norsk sokkel er ein sikker kurs mot ei økonomisk omstillingskrise her til lands.

MDG ynskjer å leggja til rette for næringsutvikling i andre næringar enn oljeindustrien dei neste åra. Ved å fasa ut oljeaktiviteten, vil lønns- og kostnadsnivået gå ned, og andre næringar vil bli langt meir konkurransedyktige enn dei er i dag. Dei Grøne vil dessutan fjerne arbeidsgjevaravgifta for alle bedrifter i oppstartfasen, og alle bedrifter med få tilsette. Me vil også bruka ein del av oljefondet til å omstilla til ei grøn næringsutvikling i Nord-Noreg og resten av landet.

Korleis har Arbeidarpartiet sin politikk for næringsutvikling i Nord-Noreg vore dei siste åra. La oss til dømes sjå på utviklinga i fiskeria, som har vore ryggraden i landsdelen vår dei siste hundreåra. Fiskeripolitikken, som Arbeidarpartiet er hovudarkitekt for dei siste åra, har ført til ei rasering av fiskeforedlingsindustrien frå Lofoten til Austfinnmark. Det som skulle vera ryggraden i fiskeria, kystfiskeflåten, er blitt og blir rasert gjennom samanslåing av kvotar eller den såkalla strukturrasjonaliseringspolitikken. Denne politikken kjem fyrst og fremst trålareigarar på Sunnmøre og i Austevoll til gode, i tillegg til styrtrike investorar i sør som Røkke. Arbeidarpartiet sitt alternativ til å satsa på fornybare ressursar som fisk og fornybar energi som havvind, havvarme og tidevasstraum, er å gå mot folkefleirtalet i landsdelen og selja våre mest sårbare område til oljeindustrien. Olje- og energidepartementet seier at Nord-Noreg skal få maksimalt 5% av arbeidsplassane frå ei utbygging av oljeverksemd i LoVeSe. Er det denne nordnorske næringsutviklinga Arnesen er så stolt av?

Arnesen sitt billege poeng om at Dei Grøne ynskjer at me skal leva av havvind og cannabis i åra framover, illustrerer kor lite oppdatert han er på anna politikk enn den han sjølv forkynner. MDG ser i likskap med det Arbeidarparti-utnemnte Stoltenberg-utvalet på norsk narkotikapolitikk som fullstendig mislukka. Derfor vil me avkriminalisera bruk av cannabis, og me vil utreda om omsetnaden av cannabis bør vera statleg og ikkje lagt i hendene på kriminelle.

Arbeiderpartiet sin strategi med å tømma Nord-Noreg for ressursar på få år er både uansvarleg og kortsiktig. MDG er det einaste partiet i norsk politikk som tek økologisk og økonomisk ansvar for dei endringane klimakrisa vil føra til for verda og for den norske økonomien i tiåra framover. Det må til for at det skal brenna lys i nordnorske hus, også etter at konsekvensane av Arbeidarpartiet si ansvarsløyse i klima- og næringspolitikken slår ut for fullt.

(Faksimile Troms Folkeblad 31.august)

Klimaspekulasjon eller klimarettferd?

Ei utviding av kvotemarknadane er eit sentralt tema for klimaforhandlingane i København i desember. Noko av det som vil bli drøfta, er å inkludera fangst og lagring av CO2, kjernekraft, jord og skog i den sokalla grøne utviklingsmekanismen. Dette er ein form for klimakvoter som gjer rike land sjansen til kjøpa seg rett til å forureina heime, mot at dei finansierer klimatiltak i fattige land. Dette er ikkje berre ei ansvarsfråskriving frå dei rike landa som har det historiske ansvaret for klimaendringane, det opnar også for storstilt spekulasjon i klimakvotar.

Det vert også diskutert om landbruket, som står for 14 prosent av dei totale utsleppa i verda, skal inkluderast i kvotesystemet, fordi landbruksjorda kan nyttast til CO2-fangst. Multinasjonale selskap har allereie byrja å hamstra landområder, og det er ingen tvil om at ei innlemming av landbruket i den grøne utviklingsmekanismen vil intensivera privatiseringa av fellesgodene.

Det er dei rike landa som har skapt klimakrisa. Desse landa, Noreg inkludert, har derfor ei enorm økologisk gjeld til verdssamfunnet. Ein realistisk og rettvis klimapolitikk kjem ikkje bort frå at dei rike landa må ta ein stor del av klimagassutsleppa på heimebane. Dessutan må dei rike landa samtidig stilla med støtteordningar til å omstilla energiproduksjonen i land i sør i ein fornybar retning. I staden for ein marknadsbasert klimahandel som både uthular dei rike landa sitt ansvar og som til no har gitt svært små resultat i land i sør, treng me FN-baserte støtteordningar for omstilling av energiproduksjonen i sør som er administrerte av landa i sør sjølv.

Den marknadsbaserte klimapolitikken som kjem til å stå i fokus under forhandlingane i København, viser at det fyrst og fremst er økonomiske interesser som pregar den globale klimapolitikken i dag. Så lenge det er dei rike landa sine kortsiktige økonomiske eigeninteresser som får dominera dagsorden i klimaforhandlingane, er det utopisk å tru at me kan løysa klimautfordringa.

Me treng ein ny global klimapolitikk. Ein politikk som tek på alvor dei vestlege landa sitt historiske ansvar for klimaendringane, og som derfor tek til orde for store utsleppsreduksjonar i rike land og generøse overføringar frå nord til sør for omstilling til fornybare energiformer.

(Lesarinnlegg for Attac Tromsø)
Foto: Mobilization for Climate Justice-London

Ein regntung laurdag i september

Laurdagar er gode dagar. Det er den ein dagen i veka ein med godt samvit kan driva med alt anna enn studiar. Til vanleg går det i aviser, kafétur, graut og engelsk fotball her i huset om laurdagen. I dag vart laurdagen noko annleis, partiet Raudt inviterte nemleg til seminar om finanskrisa.

Hovudinnlegget på seminaret stod leiar i Raudt, Torstein Dahle, for. Dahle sitt innlegg var ei forvitneleg framstilling av korleis krisa i finansmarknadane er ein uungåeleg konsekvens av kapitalismen, og korleis denne krisa vil bli forsterka i åra framover. Kapitalismen sin grunntanke er nemleg at økonomien skal veksa i det uendelege. Resesjon eller tilbakegang i den økonomiske veksten fører kapitalismen (og i verste fall heile det demokratiske systemet) ut i krise. Dahle peika på spekulasjonsøkonomien som ei viktig årsaka til den noverande krisa. Dessutan understreka han at krisa framover bli forsterka av at den økonomiske veksten er i konflikt med jorda si økologiske berevne. Klimakrisa og oljekrisa er berre to døme på at veksten i økonomien er i ferd med å utarma ressursgrunnlaget på jorda.

Korleis skal me då løysa kapitalismen si ibuande motsetjing, finnes det nokon måte å forena kapitalisme med økologisk og økonomisk berekraft? Dahle og Raudt sitt svar på dette er umtvisteleg nei, det finnes ingen framtid for ein kapitalisme som ekspansiv i sin natur. I den realpolitiske situasjonen som finanskrisa har ført oss inn i, er Raudt sitt krav at den raud-grøne regjeringa i langt større grad må satsa på å auka dei offentlege utgiftene. Raudt tek i korttekst til orde for større bruk av oljepengane, Dahle sa at den raudgrøne regjeringa umiddelbart kan (og bør!) løyva 10 milliardar til kommunane utan at dette fører til inflasjon.

Raudt si meir langsiktige og ideologiske løysing på finanskrisa er at kapitalismen må avskaffast. Den kan ikkje overleva fordi den er ekspansiv. Som ein nødvendig konsekvens av dette vil kapitalismen brutalisera arbeidslivet, gjera økonomien spekulativ og øydeleggja ressursgrunnlaget på jorda. Dahle gjekk ikkje nærare inn på kva for system som skal erstatta det kapitalistiske.

Det ikkje vanskeleg å vera einig med Dahle og Raudt i at kapitalismen er inne i ei krise, og at den har ført verda ut i ei ressurskrise som me berre har sett byrjinga av. Det er likevel grunn til å peika på at partiet ikkje er løysingsorienterte nok på vegne av kapitalismen. Sjølv ser eg ikkje noko alternativ til ei kapitalistisk organisering av økonomien. Den planøkonomien Raudt målber, har ikkje fungert i praksis, og vil heller aldri få nokon støtte i demokratiske valg. Derfor meiner eg at både Raudt og me andre på venstresida må ta til orde for ei radikalt sterkare regulering av kapitalismen, fordi det er den einaste løysinga me kan få demokratisk oppslutnad om.

Dette er nokre punkt som dessverre ikkje vart nemnt i Dahle sin presentasjon:

- Skattelegging av aksjehandel. Ein prosent skatt på alle aksjehandlar vil få ein umiddelbar slutt på Short-salg og kortsiktig spekulativ aksjehandel som har ført finansmarknadane ut i krise.

- Nedbygging av skatteparadisa. Skatteparadisa er kapitalistisk økonomi på sitt mest kyniske og destruktive. Stenging av skatteparadisa vil gjera økonomien meir transparent, og derfor langt lettare å ha demokratisk kontroll over. Stenginga vil også gje statane høgare skatteintekter, som dei kan bruka på investeringar i berekraftig infrastruktur og forsking på fornybar energi.

- Meir progressiv skattelegging av inntekt, energiforbruk, reiser osb. Det private forbruket kan ikkje fortsetja å veksa i lys av dei utfordringane me står overfor.

- Skattelegging av petroleumsutvinning. Om me skal unngå klimaendringar ute av kontroll, må me på ein radikal måte overføra økonomiske midlar frå karbonavhengig energiforbruk, til forsking på energiforbruk basert på fornybare kjelder. Noreg er i ein historisk posisjon til å til dømes investera 10% av oljeinntektene i forsking på fornybare energikjelder.

Dette er nokre få, og langt frå ei utfyllande liste over kva for reguleringar av kapitlismen me treng. Det mange kan vera einige om, er at kapitalismen i sin noverande form verkar destruktivt og nedbrytande på sivilisjonen vår. Dessverre er det alt for få økonomar, vanlege folk og synsarar viljuge til å ta innover seg at me lever i ei krisetid, kor me må mobilisera for ei ny organisering av samfunnet.

For oss som bur i Tromsø, er det eit lyspunkt at den alternative økonomen Rune Skarstein kjem hit til byen på torsdag for å halda foredrag om den globale finanskrisa, og kva for reguleringsmuligheter me har (sjå under). Me får tru han har fleire realisitiske løysingsforslag å by på enn det Torstein Dahle hadde denne regntunge laurdagen i september.

Politisk ferie

Etter ein lang arbeidssumar på vestlandet, har eg den siste veka vore på Attac sitt europeiske sumaruniversitet i Saarbrücken i Tyskland. Sumaruniversitetet er ei tankesmie og ein mobiliseringsrena for oss som ynskjer eit demokratisk og solidarisk Europa.

Sjølv var eg medansvarleg for ei seminarrekke om skatteflukt og den demokratiske utfordringa skatteparadisa representerer. Målsetjinga vår var å utforma poltiske krav for den europeiske Attac-rørsla fram mot valet til Europaparlamentet i 2009. Me i Attac Tromsø presenterte vår kampanje for å få Tromsø kommune til å bli den fyrste norske kommunen som ber selskap som inngår kontrakt med kommunen om å dokumentera kva for eigarstruktur dei har. Denne kampanjen vart svært vél motteken på sumaruniversitet, og truleg vil Attac-lag i både Sverige og Frankrike krevja det same som oss i sine kommunar.

Med omlag 800 deltakarar frå heile Europa og omkring 200 ulike arrangement å delta på, får ein berre med seg ein liten flik av den overveldande møteplassen som sumaruniversitetet er. Sjølv lot eg meg inspirera av den sterke miljø- og klimaorienteringa som ser ut til å vera på veg inn i Attac-rørsla. Dersom me skal løysa klimautfordringa, er me heilt avhengige av eit sosialt rettferdig utsleppsregime globalt. Den frie marknaden kjem til kort i møte med klimautfordringa, me får tru at Attac kan bli ein viktig premissleverandør i debatten om kva som er alternativet.

Det er heller ingen løyndom at eg fekk ein smak av mitt gamle studentliv i Berlin, då det var fri tilgang på både tysk språk, tyske aviser og tysk kveiteøl ei heil veke til endes i Saarbrücken.

Betre ferie kan vel ingen få?

Vegen ut av klimauføret

Olav Kobbeltveit i Bergens Tidende er ein av dei kommentatorane i norsk presse eg les med størst interesse. I dag har Kobbbeltveit skrevet ein tankevekkande kommentar om klimakonferansen i Bergen som var i helga, kor han konkluderer med at klimapolitikk fyrst og framst handlar om snakk og lite om handling. Det er lett å vera einig med Kobbeltveit i dette. Eg synes likevel at Kobbletveit er for negativ med omsyn til å finna ei løysing på klimautfordringa i denne kommentaren. Kobbeltveit skriv: "Ingen kan i dag - med autoritet - peika ut ein trygg og tydeleg veg ut or det uføret vi har brakt oss sjølv inn i."

Sjølv om det er vanskelg å peika ut ein trygg og tydeleg veg av klimauføret, er det ikkje rett at slike autorative løysingsforslag ikkje finnes. Til dømes burde alle samfunnegasjerte menneske kjenna til George Monbiot sine forslag til løysingar i boka "Heat - How to stop the planet burning". Monbiot har såvel kunnskap som autoritet i sine løysingsforlag på klimautfordringa. Dessverre vert likevel ikkje Monbiot sine forslag diskutert på klimakonferansar eller mellom politikarar, til det er dei for sterkt i konflikt med rike land sine økonomiske interesser. Boka hans er faktisk ikkje ein gong omsatt til norsk.

George Monbiot er optimist og realist samtidig. Han hevdar at det går an å redusere CO2-utsleppa så mykje som naudsynt, nemleg til 10 prosent av 2005-nivå for vestlege industrilanland innan år 2030. Utrekninga som gjev dette talet, ser slik ut: I 2030 må me ha redusert det globale klimagassutsleppet til 40 prosent av dagens nivå. Det dåverande utsleppet må delast likt mellom 8,2 milliardar menneske. Det gjev 1,2 tonn CO2 per person per år, eller omlag ti prosent av utsleppet i dei vestlege landa i dag.

Monbiot vil gje kvar einaste verdsborgar ei omsetjbar kvote av CO2 som han eller ho kan selga eller kjøpa etter behov. Dette vil kunne løysa klimautfordringa, fordi me held utsleppa nede, og fordi utsleppsfri fornybar energi vil bli mykje meir verdt. Dessutan vil det også bidra til å løysa det globale fattigdomsproblemet, fordi dei fattige kan selja heile eller delar av si klimakvote til dei rike.

Sjølv om ingen veg er trygg eller konfliktfri i denne samanhengen, er Monbiot uansett ein av dei få som har satt seg fore å løysa klimautfordringa. Forslaget hans er noko så sjeldan som eit autorativt svar på klimautfordringa. Det hadde vore fint om også Kobbeltveit ville lesa Monbiot før han fullstendig tek motet frå folk!

Svar på eit eksistensielt spørsmål?

Her om dagen fekk eg ein e-post frå ein kar eg kjenner frå gamalt av. Han er uroa over framtida til vår skakkøyrte klode, og skriv:

«Det eg lurar på er: Kva er det mest overhengande trugsmålet menneskeheita møter dei komande 50 åra når det gjeld miljø? Er det den enorme befolkningseksplosjonen? Er det global oppvarming? Eller er det oljekrise? Eller er det noko anna, som eg er avskore frå å vita noko særleg om? Det er som du veit svært mykje snakk om global oppvarming, men eg har ei nagande kjensle av at desse andre vert snakka for lite om i samanlikning. Er det ei riktig antaking?

Det mest deprimerande svaret vil vel vera at desse tre problema vil virka saman til eit altomfattande problem som vil føra til systemsvikt og katastrofe. Dei mest pessimistiske blant oss hevdar vel det. Kva er di meining? Viss dette er tilfelle vil eg gjerne vita om det. Då må eg førebu meg på å læra å driva ein gard ut frå før-industrielle landbruksprinsipp som samtidig må vera sjølvforsynt.»

Her er det mange spørsmål som kvar for seg krev lange og grundige svar. Om eg likevel skal våga meg utpå med eit svar i høveleg blogginnlegg-lengde, må det bli noko slikt som dette:

«Takk for e-post med mange viktige spørsmål. Eg deler di uro over vår klode si framtid, men kan nok ikkje koma med eintydige eller fullgode svar på dine spørsmål. Eg skal likevel gjera eit forsøk på eit svar.

Det er nærliggjande å peika på at det er den globale oppvarminga som er den største miljøtrusselen me har. Sjølv om det er mykje usikkerthet knytt til kor store konsekvensar dei menneskeskapte klimautsleppa har for klimaet på jorda, er det liten tvil om at vårt noverande levevis vil setja svært mange menneskeliv i fare i framtida.

Den globale oppvarminga er som du nevner ledsaga av ei rekkje andre miljørelaterte kriser som befolkningsvekst, landbrukskrise, vatnkrise og mange andre. Felles for alle desse, er at dei er oppstått som resultat av det me må kalla ei sivilisasjonskrise. Til grunn for vårt økonomiske system, ja til grunn for heile vårt moderne liv, ligg det nemleg ei oppfatning av at økonomisk vekst, større produksjon og høgare forbruk er dei måla som overskuggar alle andre mål. Ifølge denne ekspansive veksttanken er det ingen grenser for kor mykje me kan forbruka av naturressursane, det er økonomien og ikkje økologien som set grensene for utviklinga. Denne veksttanken er derfor den direkte årsaka til den globale oppvarminga og dei andre miljøproblema me står ovanfor. Våre grenselause planar om fleire og lengre reiser, større hus, nye bilar og mykje anna har ført oss inn i ei økologisk krise som korkje økonomien eller teknologien er i stand til å løysa. Dessverre tar heller ikkje politikarane inn over seg alvoret i denne sivilisasjonskrisa.

Kva krevst det så for at me skal løysa den eksistensielle krisa som me står oppe i? Eg har lite tru på din idé om å driva ein gard etter førindustrielle prinsipp. Sjølv om intensjonen er god, vil det både frå eit økologisk og eit eksistensiellt utganspunkt vera eit dårleg svar på krisa vår. Reint økologisk var det før-industrielle landbruket så inneffektivt og så arbeidsintensivt, at det vil vera sløsing med dyrkbar jord å driva etter dei prinsippa.

Eksistensielt er me nødt til å forhalda oss til at brorparten av verdas befolkning bur i byar og tettstader. Det er derfor i byane at utfordringa er størst for å finna nye, berekraftige måtar å leva i kvardagen på. Når dette er sagt, er det i lys av dei globale miljøutfordringane stort behov for å vidareutvikla det økologiske landbruket. Om du verkeleg ynskjer ei framtid på bygda, er ei satsing på det økologiske landbruket absolutt noko å vurdera.

Om me skal ha noko håp, treng me langt fleire aktivistar som er viljuge til å bruka litt av tida si på å overtyda politikarane om at den einsidige vekstpolitikken ikkje kan fortsetja. Vanlige folk, som deg og meg, må organisera oss kollektivt for å pressa politikarane til å gjennomføra klima- og miljøtiltak som vil kosta litt for oss som enkeltpersonar, og som vil kosta ganske mykje for samfunnet som heilskap. Det er etter mitt syn løysinga, både på den økologiske og på den eksistensielle krisa.

Dette var uansett eit kort og utilstrekkeleg svar. For å få ei betre innsikt i kvifor me er havna i denne krisa, og i kva som vil krevjast for å løysa den, vil eg tilrå to lesverdige bøker:
Arne Vinje: Menneske, natur og kultur (Landbruksforlaget 1996)
George Monbiot: Heat – How to stop the Planet Burning (engelsk 2006)»

Ein studie i dobbeltmoralens politikk

Boka «Klima for ny oljepolitikk» opnar med å spørja om det er mogeleg for Noreg å vera verdsmeister i oljeproduksjon, europameister i klimatiltak og føregangsland på rettferdig utviklingspolitikk på same tid? Gjennom seks artiklar frå norske bidragsytarar, og tre artiklar frå bidragsytarar frå land i sør, får me problematisert Noreg sine ofte motstridande interesser i klima-, utviklings- og oljepolitikken.

Denne boka viser mellom anna at Noreg sine ambisiøse retorikk på klimaområdet er uforeneleg med dagens offensive norske petroleumspolitikk. Det er petroleumspolitikken som legg premissane for klimapolitikken, og tildels også for utviklingspolitikken. Boka problematiserer dessutan korleis petroleumspolitikken i stadig større grad blir bestemt av næringsaktørar, samanslåinga av Statoil/hydro er berre eit døme på ei sak kor politikarane berre blir marionettar for petroleumssektoren sine næringsinteresser.

No kjem vel ikkje denne konklusjonen som ei overrasking på nokon, snarare er den vel ein naturleg følge av at eit land er så avhengig av ei næring som Noreg er av olje- og gassressursane. Det som likevel skil denne boka frå det som ofte pregar ordskiftet om klima og petruleumspolitikk, er at boka er løysingsorientert. I eit utviklingspolitisk lys tek Carlos Larrea til orde for at vestlege land bør økonomisk kompensera land i sør som har olje- og gassressursar til å la ressursane forbli under jorda. Larrea viser korleis tidlegare og framtidig oljeutvinning i Ecuador har vore og vil bli ein trussel mot både lokalt miljø, nasjonal fordelingspolitikk og dei globale klimendringane.

Like konkrete er høvevis Joakim Hammerlin og duoen Einar Braaten/Marte Nilsen i sine forslag til ein ny forvaltningspolitikk for oljefondet. Oljefondet er i dag forvalta som eit internasjonalt spekulasjonsfond i vestleg økonomi, og det bidreg slik sett både til større skildnad mellom land i nord og sør, og til større press på verdas naturressursar gjennom høgare økonomisk vekst. Hammerlin viser på forvitneleg vis kvifor det einaste fornuftige er å retta forvaltninga av oljfondet mot investeringar i forsking på og utvikling av fornybar energi. Braathen/Nilsen tek til orde for ei tredelt forvaltning av framtidige innskot i oljefondet, gjennom satsing på fornybar energi, eit investeringsfond til utvikling i sør og eit fond til utbygging av høghastighetstog og bærekraftig infrastruktur i Noreg.

Attac har med denne boka bidratt med ein god analyse av den dobbeltmoralske norske olje- og klimapolitikken. Me får tru det kan inspirera fleire til å ta til orde for ei forvaltning av oljeressursane som tar klimatrusselen på alvor. Så får tida visa om det er moralen eller dobbeltmoralen som får prega norsk utviklings-, miljø- og petroleumspolitikk i tiåra framover.

(Bokmelding i "Utveier" - medlemsblad for Attac Noreg)
(Bestill boka her eller kjøp den for 50 kroner på Akademisk Kvarter i Tromsø)

Den usagte sanninga

For tida er eg i praksis på ein ungdomsskule her i byen. På fredag er det tanken at eg skal undervisa i emnet «Klimapolitikken – eit lokalt og globalt ansvar». Korleis undervisa i vår sivilisasjon sin mogelege undergang? Korleis fortelja ein fjortenåring at om me skal tru eit stort fleirtal av dei vitskapsfolka som syslar med klima, så er verda på veg mot eit samanbrot?

Ovanfor meg sjølv, pleier eg alltid å svara at i lys av klimautfordringa, er det politiske engesjementet viktigare enn nokon gong. Om me skal unngå ukontrollerte klimaendringar som vil setja heile vår sivilisasjon i fare, er me avhengige av at me både som enkeltpersonar skapar nye forteljingar om kva som er det gode liv, og at me som samfunn set andre premissar for utviklinga enn det einsidige vekstperspektivet som pregar politikken i dag. Som nordmenn som flyt rundt på eit feitt oljefat, har me dessutan både eit spesielt ansvar og eit unikt handlingsrom for å vera med på å skapa eit samfunn som riv seg laus frå den oljebaserte teknologien og den einsidige veksttanken.

Men korleis formidla dette i ungdomsskulen? Korleis fortelja ein fjortenåring at ho lever i ein verden som har gått av hengslene, og som truleg vil kollapsa, både økonomisk og økologisk, i løpet av hennar levetid? Kan ein i det heile ta slike ord i bruk?

Eg har ingen svar på desse spørsmåla. Kanskje er det heller ikkje mogeleg å undervisa på ein måte som formidlar alvoret i klimautfordringa, samtidig som elevane blir inspirert til politisk handling bortanfor den dobbeltmoralen som pregar norsk og internasjonal klimapolitikk i dag?

Det er endå lenge til fredag. Det ender nok uansett med at eg ikkje vågar å ta steget så djupt inn i klimautfordringa som eg gjer i dette innlegget. Det får vera grenser for kva ein urøynd ungdomskulelærar skal våga seg på...

(Illustrasjon: www.mdbc.gov.aus)

I staden for påskekrim

I desse påskedagar er det tid for lesing og lauspreik. Eg kan ikkje dy meg for å koma med eit lite lesetips for høgtida, i det siste har eg nemleg lese ein rapport om klimapolitikk og kvotehandel som fleire burde ta seg tid til.

Rapporten vart lansert av Dag Hammarskjöld-stiftinga på Verdas Sosiale Forum i januar i år. Den er lettfatteleg skrevet i form av ein sokratisk dialog, og er dessutan gratis tilgjengeleg på nettet. Rapporten presenterer på forvitneleg vis den dobbeltmoralske retorikken og politikken som pregar vestlege land i klimapolitikken.

Har du berre ein liten halvtime til overs, kan du nøya deg med innleiingskapitelet, som i korttekst presenterer den vitskaplege og politiske diskursen rundt klimautfordringa. Har du derimot nokre nokre timar å avsjå, kan du sjå fram til ei brei, engasjert framstiling av den viktigaste politiske utfordringa i vår tid!

God påske!

Dobbeltmoralens retorikk

I ulike sosiale samanhengar har eg dei siste månadane oftare og oftare møtt folk som har hevda at tida er mogen for å avslutta den norske oljealderen. Umiddelbart kan dette uansett synast som ein realitetsfjern idé: Korleis kan ein i fullt alvor hevda at Noreg skal leggja ned industrien som legg grunnlaget for ein generøs velferdsstatpolitikk idag, og for framtige pensjonsinntekter for oss som er unge idag?

Svaret på dette kan i korttekst formulerast i tre ord: Den globale oppvarminga. Sidan i haust, då klimadebatten fann sin rettmessige plass i norsk offentlighet, har det gått opp for mange at den vestlege sivilisasjonen er truga dersom me fortset å basera energiforbruket vårt på fossile kjelder.

Samtidig som såpass tungsindige innsikter er i ferd med å vinna fotfeste mellom vanlege folk, fortset det globale politiske spelet med forhandlingar om nærast ubetydelege utsleppsreduksjonar. Her i landet vert dette paradokset understreka ved at arbeidet for framtidige norske klimautslepp fortset med uforminska styrke (gjennom kjøp av klimakvotar, leiteboring, utbygging av nye oljefelt, oppkjøp av utanlandske oljeressursar), parallelt med at politikarane overbyr kvarandre i mål om reduksjonar i klimagassutsleppa. Kor lenge skal norske politikarar få fortsetja denne dobbeltmoralske politikken og retorikken?

Noreg framstår som ein av dei største pådrivarane for klimaendringane, både i form av petroleumspolitikken og energibruken. Så seint som i 2005 var me verdas 3.største olje- og gasseksportør, og me er eit av dei landa i verda som brukar mest energi/innbyggjar. Det er også verdt å leggja merke til at Noreg har ein påfallande svak miljøprofil i forvaltninga av oljeformuen. Om nokre månader passerer det norske oljefondet 2000 milliardar kroner. Desse pengane vert idag nesten utelukkande investert i vestlege aksje- og finansmarknadar, oljefondet manglar eit mandat til å investera i land i sør og i fornybar energi. Tanken er at oljefondet om nokre tiår skal sikra at nokre millionar nordmenn skal kunne ovra seg i verdas mest generøse statlege pensjonsordning. Samtidig tyder mykje på at det vil vera heilt andre utfordringar enn pensjonen som vil uroa oss om 40-50 år. Idag framstår Noreg med stolthet som fredsmeklar og verdsmeister i bistand på den internasjonale politiske arenaen, dette biletet vil fort bli snudd på hovudet den dagen verda «oppdagar» kor usolidarisk og egoistisk Noreg forvaltar oljeformuen.

Tida er inne for å setja ein ny dagsorden i norsk politikk. Den dobbeltmoralske retorikken, som både tek til orde for ein offensiv oljeutvinningspolitikk og for ein ansvarleg klimapolitikk, kan ikkje lenger aksepterast. Den Saudi-arabiske oljeministeren Even Sheikh Zaki Yamani sa ein gong: «The stone age did not end for lack of stone, and the oil age will run out long before the world run out of oil». Når skal norske politikarar vakna til at me som styrtrik oljenasjon har eit særskilt ansvar for å utvikla teknologi som kan framskynda overgangen frå fossil til karbonfri energi?

Dei eg har møtt som tek til orde for stopp i den norske oljeutvinninga, har det til felles at dei ikkje er politisk aktive. Det er uansett ingen tvil om at synspunktet deira om stopp i oljeutvinninga, er langt meir i takt med vitskapen enn nokon norsk stortingspolitikar er. Eit fleirtal av klimaforskarane, ser det som truleg at me treng minimum 60% reduksjon i dei globale klimagassutsleppa innan 2030 dersom me skal unngå klimaendringar ute av kontroll. Skal greia dette, er er ei nedbygging av norsk og internasjonal petroleumsindustri einaste utveg. Overgangen frå fossil til karbonfri energi vil sjølvsagt ikkje bli enkel, det trengst enorme investeringar og ditto politisk vilje for at karbonfrie energikjelder i hovudsak skal kunne overta for fossile energikjelder innan 20-25 år.

Overgangen til karbonfri energi at nokre land er viljuge til å gå i spissen, og satsa tungt på fornybar energi. Noreg har eit spesielt ansvar for å bli eit av desse landa, gjennom oljefondet har me også muligheten. Ved å omdefinera forvaltningsmandatet for det norske oljefondet, kan oljefondet gå frå å vera eit defensivt investeringsfond i vestleg økonomi, til å bli eit offensivt, globalt investeringsfond i fornybar energi.

Det eventyrlege kapittelet i norsk historie som heiter «Den norske oljealderen» fyller snart førti år. Kor lenge skal me venta før den norske offentligheten og norske politikarar innser at det einaste ansvarlege er å innsjå at denne epoken går mot slutten?

(Innlegget vart trykt i Nordlys 29.mars 2007)
(trykt i Bergens Tidende 15.april 2007)

På gamle trakter

For ti år sidan var eg var oppe til praktisk-muntleg eksamen i økologisk husdyrhald på jordbruksskulen i Aurland i Sogn og Fjordane (sjå bilete). Eg var litt uheldig i trekninga den dagen, og kom opp i «handmjølking og dagleg stell av geit». På eksamen måtte eg mjølka ei fritt valgt geit på gamlemåten, og dessutan gjera grundig greie for korleis ein legg til rette for eit naturnært geiteliv i ei moderne, økologisk gardsdrift.

Til helga gjer eg vendereis til jordbruksskulen i Aurland. Der skal det vera økoseminar, og eg skal halda foredrag for ei større forsamling truande økologar. Innlegget min ber tittelen: «Økologi og økonomi – ei motseiing eller to sider av same sak?». Sjølv om det er eit stor sprang mellom det moderne samfunnet si forståing av økologi og økonomi, slår det meg kor mange likskapar det er mellom den økologiske bonden sitt strev etter å leggja til rette for ei naturnær geitedrift, og det moderne storsamfunnet sin streben etter å skapa ei livsform som tek omsyn til både økologi og økonomi.

Medan geitebøndene strevar med å skapa eit levebrød av geitedrift på naturen sine premissar, strevar me andre med å skapa eit levevis og eit samfunn som kan overleva utan rovdrift på naturen gjennom dei fossile energikjeldene.

Slik sett, er me alle økologiske geitebønder.

I skuggen av oljeformuen

Utviklinga i oljefondet dei siste ti åra ber preg av å vera ei eventyrleg forteljing. I Noregs Bank sin årsrapport frå 2005 kan me lesa om eit oljefond som i sin spede start i 1996 auka verdien til 47 milliardar i det fyrste året. Ved sist årskifte var verdien av oljefondet svimlande 1399 milliardar, og verdiauken i 2005 aleine var på nesten 400 milliardar.

1400 milliardar kroner er nesten tre gongar så mykje som verdas samla årlege bistandsbudsjett, det er langt meir enn 50 norske bistandsbudsjett. Kvar einaste nordmann har no godt over 300 000 kroner investert på verdas børsar. Om utviklinga fortset i same takt som den har gjort sidan 1996, er me alle millionærar i år 2020!

I lys av dette, er det ingen tvil om at oljefondet er uttrykk for eit unikt, historisk privilegium som er komen Noreg til gode. Det finnes ikkje noko anna land som har så store finansinntekter, at dei i fare for overoppheting av økonomien må setja store delar av inntektene inn i eit internasjonalt investeringsfond som skal sikra pensjonen til innbyggjarane i framtida. Samtidig er ikkje dette eit privilegium utan ansvar. Noreg sine verdiar i oljefondet byggjer på ei oljeutvinnig og ein petroleumseksport som bidrar sterkt til den globale oppvarminga. I desse dagar er så godt som alle klimaforskarar einige om at den globale oppvarminga trugar mange økosystem på jorda, mange klimaforskarar fryktar i verste fall at den menneskelege sivilisasjonen kan vera truga. Det er derfor rimeleg å hevda at oljefondet byggjer på ei ressursforvaltning som trugar den økologiske balansen på jorda.

Kvar og korleis forvaltar me så vårt privilegium og vårt globale ansvar gjennom oljefondet? 98% av fondet var ved årsskiftet investert i rike land i den vestlege verda. Omlag 2% er investert i nyindustrialiserte land (til dømes Singapore og Sør-Afrika), ingenting er investert i dei fattigaste landa i verda. Det ligg idag intet mandat i forvaltninga av oljefondet som tilseier at investeringar innanfor miljøsektorar er å foretrekka, gjennom til dømes å investera i fornybar energi. I korttekst er forvaltninga av det norske oljefondet med på å forsterka kløfta mellom rike og fattige land, samtidig som forvaltninga lid under eit manglande miljømandat.

Det har likevel skjedd visse forbetringar i forvaltninga av oljefondet dei siste par åra. I desember 2004 vart dei nye retningslinjene i eigarskapsutøvinga for oljefondet sett i verk. Dette inneber både at oljefondet er blitt ein meir aktiv eigar (gjennom til dømes å delta på generalforsamlingane i selskapa ein er medeigar i), og til at oljefondet no har mulighet til å trekka seg ut av visse investeringar som er uetiske. Det er likevel urovekkjande at mandatet som er nedfelt i dei etiske retningslinjene, er såpass svakt at Noreg fortset å investera i til dømes selskap i tobakks- og våpenindustrien og i selskap som produserer miljøgifter.

I lys av dei utfordringane verda står ovanfor, er det på høg tid at finansdepartementet gjev Noregs Bank ein nytt forvaltningsmandat for oljefondet. For det fyrste må det etiske mandatet styrkast, oljefondet bør trekka seg ut av langt fleire uetiske investeringar. Dessutan er tida inne for å endra investeringsprofilen i oljefondet: Kvifor ikkje investera ein stor andel av oljefondet i fattige land og i eit internasjonalt satsingsfond på fornybar energi?

Ei ny forvaltning av oljefondet vil gje oss noko mindre pensjonssparing, til gjengjeld vil den kunna setja ny internasjonal dagsorden i forsking på fornybar energi og i solidaritetsarbeid. Kor lenge skal me kvila i illusjonen om at god vekst i pensjonsfondet vil sikra trygg alderdom for nokre millionar bleikfeite nordmenn om førti-femti år, når den globale klima- og ressursutviklinga peikar mot at det blir andre utfordringar enn pensjonen som kjem til å uroa oss mest i år 2050?

Det er liten tvil om at ei ny forvaltning av oljefondet med investeringar i fattige land og i fornybar energi, har andre implikasjonar enn ei noko svekka norsk pensjonssparing. I næraste framtid skal eg derfor koma tilbake til korleis me kan utforma ei ny forvaltning av oljefondet.

I kveld nøyer eg meg med å konstatera at oljefondet er uttrykk for eit historisk privilegium for Noreg. Til no har me på ingen måte utnytta potensialet i dette privilegiet.