I går kveld kom eg tilbake til mitt gamle husvære i Tønsvika (sjå bilete). Her er mangt som før, fyrst og fremst er både naturen og stilla her ute slåande for ein som ferdast i storbyen til kvardags.
Eitt og anna nytt er her no óg, mellom anna har det vore utskiftning i saueflokken sidan eg budde her i vår. Ein ny vær er komen til gards, og gamlesøya «Isadora» har fått selskap av ei namnlaus ungsøye. Dessutan har hankatten på tunet vore gjennom eit hamskifte sidan sist, og han framstår no med langt større tyngde enn før.
I går baud min gamle husvert på både fruktte og skjenk, og den månelyse marskvelden forsvann i kjent snakk om småskala sauedrift og mykje av det andre som livet i Tønsvika og Tromsø har å by på. Grytidleg idag reiste husverten min på jobb, og eg har fyrt i omnen og nytt ein stille dag i lenestolen i stova i Tønsvika. Av og til treng ein å kjenna på pusten av sine tidlegare liv, og det kan vera mykje inspirasjon å henta i dei prosjekta ein har bak seg. Tida i Tønsvika representerer vel kanskje det næraste eg har vore det ideale studentliv, med rom for både akademia, organisasjonarbeid og ein roleg, naturnær kvardag. I lys av denne insikta, er det vel inga overrasking at eg her ute tenkjer mykje på kva i all verda eg tenkte på då eg flytta til Oslo i haust?
Eg skal likevel ikkje kvila lenge i nostalgien her i Tønsvika. Allereie i morgon vender eg nasen sørover. Det skal vera landsmøte i Attac til helga, og me har som alltid nokre viktige saker på tapetet. Mellom mangt anna, skal me velga mellom «Oljeformueforvaltning i eit globalt rettferdsperspektiv» og «Global migrasjon» som kunnskapsnettverkssatsing det neste året. Det er ingen løyndom at eg ber på ein spesiell godhug for fyrstnevnte sak, etter mitt syn treng Attac ein såpass offensiv sak om me skal behalda vår viktige posisjon i offentligheten.
Trass i at det burde vera nok å fokusera på utfordringane i Attac og på studiet, har altså reisa mi til Tønsvika vekt minner om farne dagar i meg. Når skal denne evige reisinga mi mellom ulike prosjekt og stader ta slutt? Er eg nokon gong i stand til å vera tilstades i all denne reisinga? Og ikkje minst: Er det eigentleg nokon samanheng mellom alle desse prosjekta mine?
No må eg likevel sei at eg har fått jamnt nok av melankoli og ettertanke. Herifrå ser eg framover. Det får vera grenser for sjølvdestruktivitet, no er det storbyen og landsmøtet i Attac som gjeld. Tønsvika og anna gamalt rask får klara seg sjølv. Så får heller tida visa om eg nokonsinne lærer meg å leva i takt med dei innsiktene som livet lærer oss.
