Ei stemme fattigare

Steinar Lem er kanskje den offentlege personen som har betydd aller mest for meg. I dag kom den triste meldinga om at Lem er død.

Som 20-åring las eg i romjula 1995 ei bok som kom til å få avgjerande innverknad for korleis eg har tenkt i mitt vaksne liv. Boka heitte «Den tause krigen: mot de fattige og mot miljøet - og hva som må gjøres» og var skriven av Steinar Lem. Sjølv om eg i dag berre hugsar hovudtrekka av boka, gløymer eg aldri verknaden den hadde på meg. Fram til romjula i 1995 såg eg på verda som ei overflødig kulisse som ikkje vedgjekk det livet eg levde. Murens fall, global oppvarming, fattigdom, you name it, alt saman var ei suppe av nesten uvedkomande hendingar for min del.

Steinar Lem si bok var den fyrste som for meg snudde denne verdsoppfatninga på hovudet. Bodskapen hans var at den globale fattigdommen og klimaendringane var så langt frå ei kulisse som dei kunne vera, dei var i staden dei viktigaste moralske spørsmåla i vår tid. Sidan den gong har eg hatt ei heilt anna oppfatning av kva det vil seia å leva i eit samfunn, og eg likar vel også å tru at eg har prøvd å ta Lem sin bodskap på alvor.

Mykje har skjedd sidan 1995, og det er langtfrå alltid eg har vore like begeistra for Lem. For nokre år sidan melde eg meg til dømes ut av Fremtiden i Våre Hender for ein periode. Dette gjorde eg fordi Lem som organisasjonen sin talsmann uttalte i Dagsavisen at han tok fly til Bergen i staden for tog, grunna for mykje barneskrik på toget. Denne vendinga mot det dobbeltmoralske, kor Lem satte ein standard for seg sjølv og ein annan for alle andre, prega etter mitt syn for mange av Lem sine offentlege ytringar dei siste åra.

Uansett vert den norske ålmenta ei viktig stemme fattigare med Steinar Lem sin død. Han har hatt ei særskilt evne til å tenkja moralsk i tider kor det hedonistiske har prega oss.

Dødens elegi

"Døden inngikk ikke i min utdannelse. I løpet av tolv år på skolen og femten år ved forskjellige universiteter fikk jeg aldri noen utdannelse i kunsten å dø. Jeg tror ikke engang døden noengang ble nevnt."

Slik skriv Sven Lindquist i boka "Uttrydd hver eneste jævel". Denne og nokre andre tekstar eg har lese i det siste, har fått meg til å venda tilbake til refleksjonane over det moderne samfunnet sitt forhold til døden.

For nokre år sidan opplevde eg å bli brått og uventa alvorleg sjuk. Det vil vera feil å sei at eg var livstruande sjuk, snarare opplevde eg ein ny kvardag som skilte seg fundamentalt frå det livet eg til då hadde levd. I ein månads tid opplevde eg så stor smerte, at eg berre fann kvile i tanken på å døy. For meg, som fram til då hadde sett på livet som djupt meiningsfullt, vart dette naturleg nok ei skjelsetjande oppleving.

Mine tunge dagar endte etter nokre veker, og eg har for lenge sidan vendt tilbake til kjensla av at dei fleste kvardagar er gode dagar. Like fullt er det noko som har forandra seg etter denne opplevinga.

Det er vanleg å hevda at årsaka til at døden nærast er usynleg som eksistensielt problem i det moderne samfunnet, er at døden er den eine livserfaringa som ikkje lar seg forklara gjennom moderniteten sine forklaringsmodellar. Døden representerer noko anna enn alle dei andre problema me er stilt ovanfor. Døden lar seg ikkje fornekta eller helbreda, døden er endeleg og slik sett irrasjonell i eit moderne samfunn. Kan dette vera årsaka til at døden er blitt eit tabuemne i det offentlege rom?

Det manglar ikkje på treningsråd, livstilsråd, ernæringsråd og legeråd som skal rettleia oss i korleis me skal halda døden på avstand så lenge som mogeleg. Det som manglar er erkjenninga av døden som ein naturleg del av livet. Kva for konsekvensar har det at denne erkjenninga er blitt ukjent for oss i det moderne samfunnet? Mest iaugnefallande er det truleg at me har mista evna til å snakka om døden, både når nokon nær oss døyr eller når nokon me kjenner får veta at dei snart skal døy.

Ein anna konsekvens av at døden er blitt eit tabuemne, er at me har fått eit svakare forhold til døden som eksistensielt problem. Sjølv om livet sin midlertidige eksistens synes innlysande og sjølvsagt ved fyrste augnekast, vil eg hevda at alt for få har tatt innover seg konsekvensane av ei slik innsikt. Med overhengande fare for å verka moraliserande, trur eg at dei som har erkjent døden, både vil gjera andre livsval og setja større pris på livet sin kvardagslege gang, enn dei som ikkje har det.

"Dødens oppgave er å tvinge mennesket til vesentlighet", skriv Lindquist i boka si. Det er freistande å gje han rett.