Et lukket demokrati

I november behandlet kommunestyret en sak om krav om åpenhet i Tromsø kommune. Utredningen som var utgangspunktet for behandlingen, var unntatt offentligheten. Denne unndragelsen ble en tydelig demonstrasjon av hvorfor åpenhet er et av de viktigste premissene for et demokrati.

Vi i Attac Tromsø benyttet høsten 2006 spørretimen til å sette søkelyset på en av de store utfordringene demokratiet står overfor i en globalisert økonomi, nemlig skatteunndragelse og skatteflukt gjennom skatteparadiser. Beregninger har vist at fattige land taper 500 milliarder dollar i året på skatteunndragelse og skatteflukt. Det er ikke gjort noen liknende beregning for vestlige land. Det er uansett ingen tvil om at også land som Norge taper svært store beløp på at selskaper og enkeltpersoner er organisert i skatteparadis, og at de derfor slipper å betale den skatten som skal komme fellesskapet til gode.

Attac Tromsø avslørte høsten 2006 at Tromsø kommune hadde avtale med et selskap (Ventelo) der eiere er registrert på Cayman Islands og under etterforskning for skattekriminalitet. Tromsø kommune bidrar altså til at lokale skattepenger havner i selskap der eiere unndrar skatt gjennom skatteparadis. Attac sitt forslag, som var støttet av over 300 underskrifter fra folk i Tromsø, var at kommunen skulle kreve en oversikt over selskapsstrukturene til de selskapene de inngikk kontrakter med, over en viss størrelse. Dette ville på en helt ny måte kunne synliggjøre hvilke selskap som gjennom sin eierstruktur bidrar til å undergrave fellesskapet sine interesser gjennom å unndra skatt.

Herman Kristoffersen og Arild Hausberg (da fungerende ordfører) mente at kommunens finansiering av selskaper med eiere registrert i skatteparadis var uheldig, og satte kommuneadvokat Marianne Abeler til å utrede hvilke lovlige midler Tromsø kommune hadde for å unngå slike avtaler. Utredningen skulle være ferdig i løpet av én måned. Det tok nesten ett år.

I mellomtiden hadde medier og organisasjoner fattet stor interesse for saken. «Se til Tromsø!», var kommentaren. Utviklingsminister Erik Solheim uttrykte i Vårt Land sin fulle støtte til politikerne i Tromsø. Arild Hausberg framsto som en modig politiker som ville være restriktiv når det gjaldt avtaler med selskap registrert i skatteparadis, slik at «innbyggerne ser at skattepengene deres ikke forvaltes dårlig».

Da endelig kommuneadvokatens utredning var klar i august 2007, ble den unntatt offentligheten, fordi en offentliggjøring «ikke er i Tromsø kommunes interesse». En utredning som skulle omhandle nødvendigheten av åpenhet i kommunen, ble altså unntatt offentligheten. Attac Tromsø hadde på forhånd tatt flere initiativ til å møte kommuneadvokaten, for å forsikre oss om at hun hadde forstått hva Attac sitt krav om åpenhet innebar. Dessverre nektet hun å møte oss for å diskutere saken, med den begrunnelsen at hun mente hun hadde forstått hva den handlet om. Vi kontaktet også ordfører Arild Hausberg, hvor vi ba om at utredningen skulle gjøres tilgjengelig for offentligheten. Vi fikk aldri noe svar fra Hausberg.

Da saken endelig ble tatt opp i formannskapet, var det for lukkede dører. Tre timer før saken senere skulle opp i kommunestyret, fikk vi en melding fra ordførerens rådgiver om at behandlingen av saken var åpnet for offentligheten. Vi ble invitert til å høre på, men hadde ikke talerett.

Behandlingen i kommunestyret ble en tydelig demonstrasjon av hva mangel på åpenhet og dialog kan føre til. Det ble klart i debatten at kommuneadvokaten hadde feiltolket vårt forslag. Hun hadde i sin hemmeligholdte utredning forutsatt at Attac krevde at Tromsø kommune skulle velge bort selskaper som hadde eierskap i skatteparadis. Dette var ikke vår intensjon i dette forslaget, fordi det ville i denne sammenhengen ha vært et alt for offensivt krav å stille.

Vårt krav var enkelt: Fordi de selskapene som har tilknytning til skatteparadis ønsker å holde sine eiere og pengestrømmen i selskapet hemmelig, skal Tromsø kommune kreve åpenhet omkring eierforhold. Feiltolkningen førte til at hele debatten i kommunestyret ble en farse. Kommunepolitikernes innlegg dreide seg i all hovedsak om forhold som ikke ble berørt av det framlegget vi hadde fremmet. Dessverre fikk vi aldri sjansen til å formidle hva som var vårt krav.

Det er til sist lokaldemokratiet som taper på at Tromsø kommune ikke lar personer eller organisasjoner bli tatt med på råd i saker som angår dem. Var det arroganse eller uvitenhet som gjorde at Tromsø kommune ikke var åpen for et møte med Attac for å oppklare uklarheter?

Tromsø kommune har med denne saksbehandlingen gitt fra seg en gylden mulighet til å bli en foregangskommune i det internasjonale arbeidet med å synliggjøre den skatteunndragelsen som skjer gjennom skatteparadis. Ordfører Arild Hausberg og kommuneadvokat Marianne Abeler har i stedet vist i praksis at åpenhet er en forutsetning for demokrati – og hvor dårlig lokaldemokratiet fungerer hvis man ikke lar folk delta.

Eik Mjelva Kolstrup og Askild Gjerstad, Attac Tromsø

(Innlegg i Nordlys 28.desember 2007)

Det norske gjeldsslaveriet

Ein av dei passasjane i norsk litteratur som har gjort sterkast inntrykk på meg dei siste åra, er Dag Solstad si framstilling av gymnaslærar Elias Rukla sin frustrasjon over lærarjobben og lærarkollegiet ved Fagerborg videregående skole i romanen «Genanse og verdighet». Elias Rukla studerte ved universitetet tredve år tilbake i tid, med det målet for auget å bli ein formidlar av kulturarv som norsklektor i vidaregåande skule.

Rukla si nådelause erkjenning etter femogtjue år som lektor, er at jobben handlar om noko heilt anna enn det han hadde sett for seg då han studerte. Dei andre lærarane si forståing av seg sjølv og arbeidet sitt, er ikkje at dei er kunnskapsformidlarar eller intellektuelle, men i staden at dei er gjeldsslavar som er fullstendig overlatt til styringsrenta til Noregs Bank. Samtalen og motivasjonen på lærarværelset handlar ikkje om litteratur, politikk eller om læraren sitt kall til å formidla kulturarv til den oppveksande slekt. I staden snakkar lærarane om korleis renta utviklar seg, og om korleis det skal gå med Kaci Kullmann Five no som ho har fått sukkersyke. Rukla innser at han etter 25 år i norsk skule har mista sitt samfunnsengesjement, og at samfunnet parallelt med dette har mista si interesse for han.

Årsaka til at denne forteljinga gjer såpass sterkt inntrykk på meg, er både at den etter mitt syn fortel noko viktig om det å vera lærar, og at den dessutan fortel noko sentralt om det norske samfunnet. Sjølv om det vil vera å gå alt for langt å sei at eg deler Rukla si erfaring av framandgjering på lærarværelset og i klasserommet, kjenner eg meg likevel att i korleis ein som lærar kjem til kort i høve til sine mål for lærargjerninga.

På eit samfunnsnivå er Rukla si erfaring av «det norske gjeldsslaveriet» ein treffande observajon. Korleis har me greidd å bli så opptatt av eigedom og privatøkonomi, at me fyrst og fremst forstår oss sjølv som gjeldsslavar? Den norske velferdsstatsordninga sikrar at det knappast kan gå galt med oss, så lenge me har vårt norske pass på baklomma er me garantert både inntekt og velferd for all framtid. Trass i dette, synes det å vera få ting som uroar nordmenn meir enn økonomien. Kvar enn ein går, høyrer ein snakk om rente, BSU, lån, lottomillionar og aksjefond. Eg er ikkje hakket betre sjølv, kvar bidige laurdag dei siste tjue åra har eg levert min faste tippekupong for å halda liv i draumen om å ein dag å bli rik. Kven fanden drøymer om slikt, i eit samfunn kor det knapt nok er teoretisk mogeleg at ein skal gå i hundane av økonomiske årsaker?

Mi erfaring er at eg har hatt mine rikaste år, når eg har gløymt alt som har med min private økonomi å gjera. Sjølv om eg alltid har høyrt til lågtlønsgruppa her i landet, har eg i nokre år fått oppleva at det prosjektet eg har arbeidd med har blitt så viktig, at min private økonomi har framstått som fullstendig irrelevant.

Utfordringa for oss som er opptatt av å nyta kvardagen, er å ignorera alt det uvedkomande snakket om inntekt, sparing og gjeld. Fyrst då kan ein bruka tida og energien sin på det ein verkeleg ynskjer, og løfta blikket opp og vekk frå det norske gjeldsslaveriet.