Eit inkonsekvent parti?

Dei siste par vekene har det vore mange oppslag i media om at Dei Grøne sin politikk ikkje heng saman, spesielt fordi me visstnok ikkje vil greia å erstatta arbeidsplassane i oljeindustrien dersom me fasar ut oljeaktiviteten i løpet av tjue år.

Dei Grøne sin politikk heng minst like godt saman som dei andre partia sin politikk. Me er faktisk det einaste partiet som vågar å ta vitskapen på alvor, og tek til orde for eit lågutslepsamfunn med mindre forbruk, meir fritid, færre arbeidsplassar i oljeindustrien, nye arbeidsplassar i andre næringar og grønne næringar. Sjølvsagt er det visse utfordringar ved eit så ambisiøst prosjekt, og me kjem heilt sikkert til å omformulera nokre av programpunkta våre slik at me blir endå meir slagkraftige i stortingsvalet i 2017. 

Poenget er likevel at alle dei andre partia har politiske program som er like inkonsekvente som Miljøpartiet Dei Grøne sitt. Sjå for eksempel på vårt største parti, Arbeiderpartiet. Allerede på slutten av -80 talet programfesta Arbeiderpartiet bærekraftig utvikling som noko som skulle vera eit overordna prinsipp i styringa av det norske samfunnet. I seinare år har dei brukt ambisøse ord (for eksempel "månelanding") og mål når dei har snakka om klimaambisjonane sine. Dei har snakka om Noreg som eit foregangsland i klimapolitikken og som ein miljønasjon. 

Kvifor rente ikkje journalistane ned dørane på partikontoret til Arbeiderpartiet på Youngstorget når partiet i 2013 som regjeringsparti la fram perspektivmeldinga, der den raudgrøne regjeringa tok til orde for ei tredobling av det norske forbruket innan 2060? Ingen trur vel i fullt alvor at ein så radikal forbruksvekst kan kombinerast med det å vera eit foregangsland i klimapolitikken eller ein miljønasjon? Auken i klimagassutslepp i Noreg under ei rekke Arbeiderparti-regjeringar sidan slutten av -80-talet understrekar at partiet sitt miljøengesjement er dobbeltmoralsk. Denne avstanden mellom liv og lære er det elles ikkje berre Arbeiderpartiet som står for. Heller ikkje sjølverklærte miljøparti som KrF, Venstre eller SV protesterte på punktet om tredobling av forbruksveksten då perspektivmeldinga vart lagt fram.

Miljøpartiet Dei Grøne har minst like god samanheng i programmet vårt som dei fleste andre partia. Dersom du som oss ynskjer eit samfunn der det er enklare og meir attraktivt å leva miljøvennleg, er det ingen grunn til å la vera å stemma grønt. Dei Grøne har forandra den politiske debatten i Noreg sidan me vart representert på Stortinget for to år sidan. I morgon startar for alvor jobben med å forandra politikken!

Det grønne skiftet

Odd Handegård går i Nye Troms 8.september nok en gang til angrep på så godt som alle tiltak i norsk klimapolitikk. Miljøpartiet De Grønne er rett nok det partiet som har tatt til orde for det eneste tiltaket Handegård støtter, det er å fase ut oljeproduksjonen på norsk sokkel. Samtidig mener Handegård at hele norsk klimadebatt handler om uvesentlige tiltak. Klimapolitikk er kun symbolpolitikk, skriver Handegård.

Dersom vi skal greie å løse klimautfordringen, kan vi ikke anse utvikling av ny teknologi som havvind og el-biler som symbolpolitikk. Handegård påpeker at produksjon av el-biler gir store klimagassutslipp. Det har vært relativt få undersøkelser som viser de totale utslippene til en elbil fra vugge til grav.  NTNU-professor Anders Hammer Strømman har ledet forskning som tar for seg akkurat denne problemstillingen. Konklusjonen her er at el-bilen leder absolutt i forhold til diesel og bensin. Eksempelvis så vil man med en europeisk el-miks bringe dagens elbil noe under fossilbilen i livsløpsutslipp. På lengre sikt er det uansett ingen tvil om at det vil bli utviklet teknologi som vil gjøre elbilen overlegen i klimagassutslipp. Forskningsprosjektet tempo 2014 viste at dersom hele den norske bilparken er el-biler i 2040, vil hele bilparken bare trenge rundt 5% av vannkraftproduksjonen i Norge som drivstoff.

Handegård har de siste årene skrevet et utall innlegg i mange norske aviser om at Norge er den beste gutten i klassen på å produsere miljøvennlig energi, fordi vi har såpass mye vannkraft. Ifølge Handegård trenger vi verken havvind eller andre nye energikilder, fordi vi på grunn av vannkraften har små klimagassutslipp i produksjonen vår av energi. Miljøpartiet De Grønne er grunnleggende uenig i en så snever analyse av Norges rolle i Europas energiproduksjon. Norge er blitt Europas rikeste land på å eksportere de råvarene som har skapt klimautfordringen, det er gass og olje. Derfor påhviler det oss et ekstra ansvar for å utvikle den teknologien som vi trenger for å løse klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne vil at Norge skal bli et foregangsland innen utvikling av fornybar energi. Dette er ikke symbolpolitikk, dette er teknologi og politikk som alle vil ha, men som få andre har Norge sine økonomiske muskler til å utvikle.

Handegård skriver: ”Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften.” Havvind er en av mange sektorer som MDG mener at det bør oppstå nye arbeidsplasser i dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Det er likevel mange andre grønne næringer også som vil få flere arbeidsplasser dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Lavere oljeproduksjon vil dessuten gjøre at alle andre næringer blir mer konkurransedyktige, fordi oljenæringen sitt høye lønnsnivå gjør at all produksjon i dag er dyrere enn i andre land. I Troms har Miljøpartiet De Grønne også lansert ideen om at vi kan skape mange arbeidsplasser knyttet til produksjon av bioenergi.

Odd Handegård skriver at det å redusere produksjonen av fossil energi er det eneste klimatiltaket som hjelper. Miljøpartiet De Grønne har lenge tatt til orde for en utfasing av norsk oljeproduksjon i løpet av 20 år. Vi er likevel ikke enig med Handegård at all annen klimapolitikk er bortkastet. Norge har en unik posisjon til å utvikle et lavutslippssamfunn som gir folk en lettere hverdag med mindre bruk av tid på jobb og å sitte i bilkø. Det vil bli mer fritid, mindre oljeinntekter og mange nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Å utvikle et slikt lavutslippssamfunn er det motsatte av symbolpolitikk: Det er å ta til orde for å løse den største politiske utfordringen vi står overfor, det er klimaendringene.

Askild Gjerstad, 1.kandidat til fylkestinget for Troms MDG

Hans Olav Pharo 1915-2015

Måndag denne veka kom meldinga om at Hans Olav Pharo var død etter ei tids sjukeleie. Til hausten ville han ha fylt 100 år, men det blei altså med nittini og eit halvt for den gamle teologen.

I oppveksten på garden heime på Tysnes var me alltid omgitt av ei rekke personar som ikkje passa heilt inn i forma. Ein av desse var «Faro», som me kalte han, ein ungkar frå Bergen som reiste fleire gongar for året til hytta si på Tysnes. På desse reisene var han alltid innom oss på vegen til eller frå hytta si, og han var ikkje av typen som gjekk umerka gjennom tunet.

Noko av det karakteristiske med Faro, og det som gjorde at han ofte skilde seg ut frå mengda, var at han gjorde og sa noko anna enn det ein forventar. Han kunne til dømes leggja seg i ei veggrøft å sova. Eller som den gongen eg møtte han i Våge med eit par solbriller på som mangla det eine brilleglaset. Sidan Faro var svaksynt på det eine auget sa eg at dette var no ein god idé, å berre ha solbrilleglas på det auget han såg på. Dessverre kunne Faro avsløra at det mangla glas i brillene på det auget han såg normalt på.

Faro sa også andre ting enn ein forventar at folk skal sei. Hytta hans på Store Godøy var nokså isolert, og det var ikkje kvar gong han traff folk då han budde der ute i nokre veker i slengen utanfor fellesferien. Då bestemora mi ein gong spurte han om det ikkje var einsamt å feriera der ute aleine i så lang tid, svarte han: «Husk at jeg har hele Johannesevangeliet som selskap».

Faro var også vonlaust distré. Ein gong fekk han beskjed frå mor mi om å frakta ein pose med pinneis heim frå Våge i båten sin. Problemet var at Faro trengte noko å sitja på då han skulle køyra båten heim. Så han brukte like godt posen med pinneis som pute. Vel heime på tunet fekk han huden full frå både små og store for å koma heim med ei suppe av pinnar og is. Han lovde då å skaffa ein iskrok til båten til neste gong han skulle frakta is heim frå Våge.

Faro hadde også ei sjeldan evne til å sei ja til å vera med oss ungane på prosjekt som dei aller fleste pensjonistar ville ha avvist blankt. Han spelte til dømes ulike roller i filmar me spelte inn. Mest vellukka var han som presten i Bjørnson sin «Faderen», det var ei rolle han spelte seg sjølv i og kledde svært godt. Han var også med oss og rodde «Tysnes rundt» i oselvar to-tre gonger på slutten av -90-talet. Som den tidlegare symjelæraren han var, tok han seg alltid tid til ein symjetur kvar gong det var pause i roinga. Då han var med oss å feira jul for nokre år sidan, blei han med mor mi og meg på tradisjonen til vinterbadeklubben med å bada før jula blei ringt inn. Det er nok ikkje mange 90-åringar som seier ja til eit vinterbad på julaftan!

Det har ofte sin pris å vera ein som skil seg ut. Trass i at Faro kjende mange, levde han sitt liv aleine. Han var på mange måtar ein som stod utanfor mange av dei fellesskapa me andre ser som sjølvsagte: Han fekk aldri arbeida som det han utdanna seg til, og han fekk ingen familie. Hans evne til å sei og gjera det uventa og uortodokse, viser likevel ei evne til å følgja sin eigen veg som er sjeldan vare i våre dagar. Det er kanskje like viktig som å stifta familie og å ha god jobb?

Kvil i fred, Faro!

Hadrians Wall Half Marathon - A beginners´ guide

Living in Tromsø, I guess the easiest way to start a half-marathon-career, is to participate in the Midninght Sun Marathon (MSM). MSM offers a very flat road track. And since it probably is one of the easiest half-marathons in Norway to run, it must be a good place to start.

I guess I never had the gift of doing things the easy way. Instead of running the half marathon at MSM on the 20th of June, I opted for the 10 kilometer at MSM, as a warm up excercise to the the much more challenging Hadrians Wall Half Marathon on the Scottish border eight days later. Hadrians Wall Half Marathon was described as a much tougher experience than MSM, with a couple of rather steep hills to climb and a mixture beetween tarmac road, field and forestry roads.

Looking fresh: Harder times
was just around the corner.  

The race itselfs starts a few kilometers north of Haltwhistle. It starts and finishes on a hill, and it was some sight to see 250-300 cars and around 10 privys spread out on top of a hill in the middle of nowhere (ok, there was a single-track-road and three or four houses a few hundred meters away). The atmosphere was very relaxed. The start of the race was delayed nine minutes because a long que of participants where stuck in the cue to the privys. You won´t see that at London Marathon!

As I had very little running experience from before, only having done a few stints at 10k runs during the last three or four years, my ambition was simple: to finish the race. I had been running four times a week the last five weeks before the race, but in general I spend most of the time in the sofa or in the pub. To make matters even worse, I am also overweight.

This years race had a very gloomy weather forecast, but we experienced more sun than rain on the day. It rained around 20 minutes in the last half of my half-marathon (the top shelf runners had already finished by then), but in general it was less of a trail race than expected.  The track includes around 7 kilometers of road with tarnac, 5 kilometers of  grass (field) and the rest is forestry track. Not so challenging at first glance. Even though, the rain that had been falling the hours before we started made the uphill grass and forestry sections a real challenge for an overweight runner like myself.

I was travelling and running with my father-in-law, who is an experienced marathon- and half-marathon-runner. I had a secret plan of finishing less than half an hour after him, but I missed out on that with a few seconds. He finished the light MSM half-marathon in 1:44, and used 2:07 at Hadrians Wall. I guess my finishing time of 2:37 shows that I could manage under 2 hours at a lighter half marathon after a longer period of  systematic training. At least that is my pipe dream!

Although the race all in all was very well organized, there was a small negative surprise waiting for me after the finish. When I entered the race in May, I clearly wrote that I wanted an XL-finisher t-shirt (as there was no XXL to choose from). Unfortunately, there were no more XL t-shirts left when the third last male contender crossed the finishing line. This means that I am now walking around looking like a stuffed sausage in my small (but beautifull) Hadrians Wall Half Marathon T-shirt.

A daylight nightmare:  Half
marathon organizers running out of XL-stock !

Even though this was my hardest physical challenge ever, I would recommend this race to everyone that has a bit of experience in running longer distances. Myself, I have been lacking the slighest of talent or stamina to even think of running a half marathon. My lack of form and talent didn´t prevent me from enjoying the beautifull cultural landscape that is rarely seen in England. To run in the landscape close to the Roman wall is so much more rewarding than running at city roads where most half marathons these days are organized. Although the Hadrian Wall itself can only be seen from a distance at a few points in the beginning of the race, the fields, forests and stone walls of the area makes the effort well worth it.