Kor lett er det ikkje å la seg fanga av melankolien i desse mørke desemberdagar? For tida kamperer eg i Bergen, og her har det regna så godt som kontinuerleg sidan eg kom til byen for ei dryg veke sidan. Dommedagsteiknet, som i følge bibelen er 40 dagar og 40 netter med regn, er for lengst passert.
I slike mørke tider har me ikkje anna val enn å fordjupa oss i melankolien, alt anna ville vera ei tanketom flukt. For min eigen del les eg to av haustens klimabøker, samtidig som eg prøver så godt som råd å halda fokus i den intensiverte integreringsdebatten her i landet.
I grunnen tilbyr begge desse debattane mat nok til årevis med depresjonar. Klimadebatten fordi politikarane synes ute av stand til å ta innover seg at me må redusera klimautsleppa med 80-90% innan 2030 om me skal unngå ukontrollerte klimaendringar som kan truga eksistensen vår. Bøkene eg les fortel meg at løysinga på klimautfordringa er relativ smertefri dersom me handlar no, samtidig som tida er knapp dersom me skal unngå dei mest dramtatiske scenaria.
Integrasjonsdebatten er deprimerande fordi det synes som ein sjølvoppfyllande profeti at denne debatten er dømt til å vera både framandfiendtleg og ute av fokus. Auken i global migrasjon er ein naturleg og nødvendig konsekvens av ei verd som vert mindre og mindre, og kor skiljet mellom fattig og rik vert større og større. Derfor kan heller ikkje FrP hindra at innvandringa til Noreg vil auka i åra framover. Dessutan er det få land som har like stort behov for arbeidsinnvandring som Noreg, me skrik etter såvel faglært som ufaglært arbeidskraft. I lys av desse innsiktene, burde det vera sjølvsagt at me tilstrebar eit multikulturelt samfunn kor dei etniske minoritetane har lik tilgang til arbeid og velferdsordningar som oss andre.
For å koma meg velberga gjennom slike tider, har eg dei siste dagane prøvd å finna trøyst i å ha Tolstoj sine samla noveller liggjande på nattbordet. Det gode med Tolstoj, er at han har ukueleg tru på både mennesket og på Gud. På sitt meisterlege vis, viser han korleis menneske som lever i ulvetider har ein særeigen hang til å ynskja og gjera det gode. Me får tru han har rett.
2 kommentarer:
Flott kommentar Askild. Er enig i at miljø og migrasjon er to saker som mange prøver å fornekte at eksisterer. Mange politikere tenker i gamle baner og tar ikke innover seg at dette er enorme problemstillinger.
Jonas
Tolstoj sine noveller er god kost, selv om jeg kan spare meg for de mer ambisiøse prosjektene før 1881 (Krig og Fred, Anna Karenina og andre mursteiner).
Helt enig i det med immigrasjonspolitikken - det handler vel egentlig mest om å takle dette på best mulig måte, det er vanskelig å stoppe en folkevandring.
Legg inn en kommentar