Ein vinter i psykiatrien

Det er ikkje kvardagskost at folk ein kjenner gir ut romanar. For tjue år sidan jobba eg ein vinter som assistent i psykiatriask institusjon. Ein av dei eg jobba saman med har i vinter kome ut med sin debutroman.

Kjell Einar Thorkildsen har skrive ein svært lesverdig og lettlesen roman om to middelaldrande menn som har møtt kvarandre på psykiatrisk institusjon, og som reiser til Spania for å gå den mykje omtalte pilegrimsruta til Santiago de Compostela. Romanen er kort, men rommar likevel mykje. Dette er på ei og same tid ei fin reiseskildring, eit usminka portrett av to fortumla menn som er lette å kjenna igjen og ein kritikk av psykiatrien.

Det viktigaste er likevel at Thorkildsen skriv romanen med liv og overskot. Ein får lyst til å lesa vidare når ein les "Langt frå kort".

Eit inkonsekvent parti?

Dei siste par vekene har det vore mange oppslag i media om at Dei Grøne sin politikk ikkje heng saman, spesielt fordi me visstnok ikkje vil greia å erstatta arbeidsplassane i oljeindustrien dersom me fasar ut oljeaktiviteten i løpet av tjue år.

Dei Grøne sin politikk heng minst like godt saman som dei andre partia sin politikk. Me er faktisk det einaste partiet som vågar å ta vitskapen på alvor, og tek til orde for eit lågutslepsamfunn med mindre forbruk, meir fritid, færre arbeidsplassar i oljeindustrien, nye arbeidsplassar i andre næringar og grønne næringar. Sjølvsagt er det visse utfordringar ved eit så ambisiøst prosjekt, og me kjem heilt sikkert til å omformulera nokre av programpunkta våre slik at me blir endå meir slagkraftige i stortingsvalet i 2017. 

Poenget er likevel at alle dei andre partia har politiske program som er like inkonsekvente som Miljøpartiet Dei Grøne sitt. Sjå for eksempel på vårt største parti, Arbeiderpartiet. Allerede på slutten av -80 talet programfesta Arbeiderpartiet bærekraftig utvikling som noko som skulle vera eit overordna prinsipp i styringa av det norske samfunnet. I seinare år har dei brukt ambisøse ord (for eksempel "månelanding") og mål når dei har snakka om klimaambisjonane sine. Dei har snakka om Noreg som eit foregangsland i klimapolitikken og som ein miljønasjon. 

Kvifor rente ikkje journalistane ned dørane på partikontoret til Arbeiderpartiet på Youngstorget når partiet i 2013 som regjeringsparti la fram perspektivmeldinga, der den raudgrøne regjeringa tok til orde for ei tredobling av det norske forbruket innan 2060? Ingen trur vel i fullt alvor at ein så radikal forbruksvekst kan kombinerast med det å vera eit foregangsland i klimapolitikken eller ein miljønasjon? Auken i klimagassutslepp i Noreg under ei rekke Arbeiderparti-regjeringar sidan slutten av -80-talet understrekar at partiet sitt miljøengesjement er dobbeltmoralsk. Denne avstanden mellom liv og lære er det elles ikkje berre Arbeiderpartiet som står for. Heller ikkje sjølverklærte miljøparti som KrF, Venstre eller SV protesterte på punktet om tredobling av forbruksveksten då perspektivmeldinga vart lagt fram.

Miljøpartiet Dei Grøne har minst like god samanheng i programmet vårt som dei fleste andre partia. Dersom du som oss ynskjer eit samfunn der det er enklare og meir attraktivt å leva miljøvennleg, er det ingen grunn til å la vera å stemma grønt. Dei Grøne har forandra den politiske debatten i Noreg sidan me vart representert på Stortinget for to år sidan. I morgon startar for alvor jobben med å forandra politikken!

Det grønne skiftet

Odd Handegård går i Nye Troms 8.september nok en gang til angrep på så godt som alle tiltak i norsk klimapolitikk. Miljøpartiet De Grønne er rett nok det partiet som har tatt til orde for det eneste tiltaket Handegård støtter, det er å fase ut oljeproduksjonen på norsk sokkel. Samtidig mener Handegård at hele norsk klimadebatt handler om uvesentlige tiltak. Klimapolitikk er kun symbolpolitikk, skriver Handegård.

Dersom vi skal greie å løse klimautfordringen, kan vi ikke anse utvikling av ny teknologi som havvind og el-biler som symbolpolitikk. Handegård påpeker at produksjon av el-biler gir store klimagassutslipp. Det har vært relativt få undersøkelser som viser de totale utslippene til en elbil fra vugge til grav.  NTNU-professor Anders Hammer Strømman har ledet forskning som tar for seg akkurat denne problemstillingen. Konklusjonen her er at el-bilen leder absolutt i forhold til diesel og bensin. Eksempelvis så vil man med en europeisk el-miks bringe dagens elbil noe under fossilbilen i livsløpsutslipp. På lengre sikt er det uansett ingen tvil om at det vil bli utviklet teknologi som vil gjøre elbilen overlegen i klimagassutslipp. Forskningsprosjektet tempo 2014 viste at dersom hele den norske bilparken er el-biler i 2040, vil hele bilparken bare trenge rundt 5% av vannkraftproduksjonen i Norge som drivstoff.

Handegård har de siste årene skrevet et utall innlegg i mange norske aviser om at Norge er den beste gutten i klassen på å produsere miljøvennlig energi, fordi vi har såpass mye vannkraft. Ifølge Handegård trenger vi verken havvind eller andre nye energikilder, fordi vi på grunn av vannkraften har små klimagassutslipp i produksjonen vår av energi. Miljøpartiet De Grønne er grunnleggende uenig i en så snever analyse av Norges rolle i Europas energiproduksjon. Norge er blitt Europas rikeste land på å eksportere de råvarene som har skapt klimautfordringen, det er gass og olje. Derfor påhviler det oss et ekstra ansvar for å utvikle den teknologien som vi trenger for å løse klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne vil at Norge skal bli et foregangsland innen utvikling av fornybar energi. Dette er ikke symbolpolitikk, dette er teknologi og politikk som alle vil ha, men som få andre har Norge sine økonomiske muskler til å utvikle.

Handegård skriver: ”Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften.” Havvind er en av mange sektorer som MDG mener at det bør oppstå nye arbeidsplasser i dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Det er likevel mange andre grønne næringer også som vil få flere arbeidsplasser dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Lavere oljeproduksjon vil dessuten gjøre at alle andre næringer blir mer konkurransedyktige, fordi oljenæringen sitt høye lønnsnivå gjør at all produksjon i dag er dyrere enn i andre land. I Troms har Miljøpartiet De Grønne også lansert ideen om at vi kan skape mange arbeidsplasser knyttet til produksjon av bioenergi.

Odd Handegård skriver at det å redusere produksjonen av fossil energi er det eneste klimatiltaket som hjelper. Miljøpartiet De Grønne har lenge tatt til orde for en utfasing av norsk oljeproduksjon i løpet av 20 år. Vi er likevel ikke enig med Handegård at all annen klimapolitikk er bortkastet. Norge har en unik posisjon til å utvikle et lavutslippssamfunn som gir folk en lettere hverdag med mindre bruk av tid på jobb og å sitte i bilkø. Det vil bli mer fritid, mindre oljeinntekter og mange nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Å utvikle et slikt lavutslippssamfunn er det motsatte av symbolpolitikk: Det er å ta til orde for å løse den største politiske utfordringen vi står overfor, det er klimaendringene.

Askild Gjerstad, 1.kandidat til fylkestinget for Troms MDG

Hans Olav Pharo 1915-2015

Måndag denne veka kom meldinga om at Hans Olav Pharo var død etter ei tids sjukeleie. Til hausten ville han ha fylt 100 år, men det blei altså med nittini og eit halvt for den gamle teologen.

I oppveksten på garden heime på Tysnes var me alltid omgitt av ei rekke personar som ikkje passa heilt inn i forma. Ein av desse var «Faro», som me kalte han, ein ungkar frå Bergen som reiste fleire gongar for året til hytta si på Tysnes. På desse reisene var han alltid innom oss på vegen til eller frå hytta si, og han var ikkje av typen som gjekk umerka gjennom tunet.

Noko av det karakteristiske med Faro, og det som gjorde at han ofte skilde seg ut frå mengda, var at han gjorde og sa noko anna enn det ein forventar. Han kunne til dømes leggja seg i ei veggrøft å sova. Eller som den gongen eg møtte han i Våge med eit par solbriller på som mangla det eine brilleglaset. Sidan Faro var svaksynt på det eine auget sa eg at dette var no ein god idé, å berre ha solbrilleglas på det auget han såg på. Dessverre kunne Faro avsløra at det mangla glas i brillene på det auget han såg normalt på.

Faro sa også andre ting enn ein forventar at folk skal sei. Hytta hans på Store Godøy var nokså isolert, og det var ikkje kvar gong han traff folk då han budde der ute i nokre veker i slengen utanfor fellesferien. Då bestemora mi ein gong spurte han om det ikkje var einsamt å feriera der ute aleine i så lang tid, svarte han: «Husk at jeg har hele Johannesevangeliet som selskap».

Faro var også vonlaust distré. Ein gong fekk han beskjed frå mor mi om å frakta ein pose med pinneis heim frå Våge i båten sin. Problemet var at Faro trengte noko å sitja på då han skulle køyra båten heim. Så han brukte like godt posen med pinneis som pute. Vel heime på tunet fekk han huden full frå både små og store for å koma heim med ei suppe av pinnar og is. Han lovde då å skaffa ein iskrok til båten til neste gong han skulle frakta is heim frå Våge.

Faro hadde også ei sjeldan evne til å sei ja til å vera med oss ungane på prosjekt som dei aller fleste pensjonistar ville ha avvist blankt. Han spelte til dømes ulike roller i filmar me spelte inn. Mest vellukka var han som presten i Bjørnson sin «Faderen», det var ei rolle han spelte seg sjølv i og kledde svært godt. Han var også med oss og rodde «Tysnes rundt» i oselvar to-tre gonger på slutten av -90-talet. Som den tidlegare symjelæraren han var, tok han seg alltid tid til ein symjetur kvar gong det var pause i roinga. Då han var med oss å feira jul for nokre år sidan, blei han med mor mi og meg på tradisjonen til vinterbadeklubben med å bada før jula blei ringt inn. Det er nok ikkje mange 90-åringar som seier ja til eit vinterbad på julaftan!

Det har ofte sin pris å vera ein som skil seg ut. Trass i at Faro kjende mange, levde han sitt liv aleine. Han var på mange måtar ein som stod utanfor mange av dei fellesskapa me andre ser som sjølvsagte: Han fekk aldri arbeida som det han utdanna seg til, og han fekk ingen familie. Hans evne til å sei og gjera det uventa og uortodokse, viser likevel ei evne til å følgja sin eigen veg som er sjeldan vare i våre dagar. Det er kanskje like viktig som å stifta familie og å ha god jobb?

Kvil i fred, Faro!

Hadrians Wall Half Marathon - A beginners´ guide

Living in Tromsø, I guess the easiest way to start a half-marathon-career, is to participate in the Midninght Sun Marathon (MSM). MSM offers a very flat road track. And since it probably is one of the easiest half-marathons in Norway to run, it must be a good place to start.

I guess I never had the gift of doing things the easy way. Instead of running the half marathon at MSM on the 20th of June, I opted for the 10 kilometer at MSM, as a warm up excercise to the the much more challenging Hadrians Wall Half Marathon on the Scottish border eight days later. Hadrians Wall Half Marathon was described as a much tougher experience than MSM, with a couple of rather steep hills to climb and a mixture beetween tarmac road, field and forestry roads.

Looking fresh: Harder times
was just around the corner.  

The race itselfs starts a few kilometers north of Haltwhistle. It starts and finishes on a hill, and it was some sight to see 250-300 cars and around 10 privys spread out on top of a hill in the middle of nowhere (ok, there was a single-track-road and three or four houses a few hundred meters away). The atmosphere was very relaxed. The start of the race was delayed nine minutes because a long que of participants where stuck in the cue to the privys. You won´t see that at London Marathon!

As I had very little running experience from before, only having done a few stints at 10k runs during the last three or four years, my ambition was simple: to finish the race. I had been running four times a week the last five weeks before the race, but in general I spend most of the time in the sofa or in the pub. To make matters even worse, I am also overweight.

This years race had a very gloomy weather forecast, but we experienced more sun than rain on the day. It rained around 20 minutes in the last half of my half-marathon (the top shelf runners had already finished by then), but in general it was less of a trail race than expected.  The track includes around 7 kilometers of road with tarnac, 5 kilometers of  grass (field) and the rest is forestry track. Not so challenging at first glance. Even though, the rain that had been falling the hours before we started made the uphill grass and forestry sections a real challenge for an overweight runner like myself.

I was travelling and running with my father-in-law, who is an experienced marathon- and half-marathon-runner. I had a secret plan of finishing less than half an hour after him, but I missed out on that with a few seconds. He finished the light MSM half-marathon in 1:44, and used 2:07 at Hadrians Wall. I guess my finishing time of 2:37 shows that I could manage under 2 hours at a lighter half marathon after a longer period of  systematic training. At least that is my pipe dream!

Although the race all in all was very well organized, there was a small negative surprise waiting for me after the finish. When I entered the race in May, I clearly wrote that I wanted an XL-finisher t-shirt (as there was no XXL to choose from). Unfortunately, there were no more XL t-shirts left when the third last male contender crossed the finishing line. This means that I am now walking around looking like a stuffed sausage in my small (but beautifull) Hadrians Wall Half Marathon T-shirt.

A daylight nightmare:  Half
marathon organizers running out of XL-stock !

Even though this was my hardest physical challenge ever, I would recommend this race to everyone that has a bit of experience in running longer distances. Myself, I have been lacking the slighest of talent or stamina to even think of running a half marathon. My lack of form and talent didn´t prevent me from enjoying the beautifull cultural landscape that is rarely seen in England. To run in the landscape close to the Roman wall is so much more rewarding than running at city roads where most half marathons these days are organized. Although the Hadrian Wall itself can only be seen from a distance at a few points in the beginning of the race, the fields, forests and stone walls of the area makes the effort well worth it. 

Miljøpolitikk i medvind

Fylkespolitikar Edvin Eriksen frå SV fortset å bruka energien sin på å angripa Miljøpartiet Dei Grøne (MDG) i Nordlys 3.september. Eriksen har no forlatt argumenta han brukte mot MDG i sitt førre innlegg i Nordlys 23.august, og han har sidan sist kome til at det store problemet er at MDG splittar miljørørsla og at partiet svekker støtta til miljøpolitikk på Stortinget.

Eriksen hevdar at MDG ikkje har noko makt på Stortinget, og skriv: "Hvilke egne saker har Miljøpartiet fått flertall for i stortinget så langt? Ikke en eneste en - naturlig nok." Nei, me har ikkje fått fleirtal i Stortinget for våre saker endå. MDG har likevel greidd å endra den politiske debatten om miljø og klima. I juli kunne me lesa at lokalpolitikarane i Lofoten og Vesterålen var i ferd med å mista interessa for petroleumsaktivitet. Omtrent samtidig talte Jonas Gahr Støre på AUF sitt landsmøte og sa at Arbeiderpartiet sin lange tradisjon for å satsa på handel med klimakvotar for å redusera klimagassutsleppa er feilslått. 

Den renommerte politiske kommentatoren Aslak Bonde skreiv i Morgenbladet 18.juli om kvifor norske lokal- og rikspolitikarar har forandra syn på klima- og petroleumspolitikk. «Miljøpartiet de Grønne har æren, eller skylden, for forandringene. Allerede i valgkampen kunne man merke hvordan partiet bidro til at klima- og petroleumspolitikk ble koblet tettere sammen. (…) Da fjorårets nykommer i partipolitikken tydelig prioriterte klimapolitikk foran regjeringssamarbeid, ble det satt et kraftigere søkelys på den politiske kompromisskulturen. Frem til da hadde miljøpartiene på hver sin side av den politiske skillelinjen pekt på hverandre og sagt at det uansett koalisjon var de store partiene som bestemte olje- og gasspolitikken.» Eriksen sin påstand om at små parti ikkje har makt er altså kraftig motbevist av MDG det siste året.

Ifølge Eriksen «fører etableringen av nye miljøpartier til en oppsplitting av de kreftene som kunne ha dradd sammen for en forsvarlig og god miljøpolitikk». MDG er ikkje noko nytt parti, partiet vart stifta i 1988 og har arbeidd for både miljøpolitikk og anna politikk i lokal- og fylkespolitikk sidan tidleg på -90-talet. Sett i lys av det auka fokuset miljøspørsmålet har fått i den politiske debatten det siste året, er det grunn til å sei at MDG har styrka miljøinteressene på Stortinget og at miljørørsla har betre grunnlag for framgang enn nokon gong før. Det siste året er det kome opp saker på den politiske dagsordenen som miljøinteresserte veljarar berre kunne drøyme om før MDG vart valt inn på Stortinget. Me har  no fått eit parti som tør å fortelja veljarane at miljøløysingane og fornybarsamfunnet faktisk er noko å trakta etter. Dessutan har me endeleg eit parti som tør å sei at det einaste ansvarlege er å starta nedtrappinga av petroleumsverksemda på norsk sokkel i ei verd der minst 2/3 av verda sine kjente førekomstar av fossile ressursar må bli liggande under bakken om me skal unngå klimaendringar ute av kontroll. Miljørørsla er sjølvsagt ikkje splitta, den har i staden betre vekstvilkår enn nokon gong!

Det tydelege mønsteret av at MDG har skapt meir blest og oppslutnad om miljøpolitikk blir også stadfesta av valresultata dei siste åra. Venstre, SV og MDG blir ofte omtalt som dei mest tydelege miljøpartia i norsk politikk. I stortingsvalet i 2009 fekk desse tre partia 9,4% oppslutnad, og Venstre og SV hadde 13 representantar på Stortinget dei neste fire åra. I 2013 fekk dei same tre partia 12,1% oppslutnad og no sit 17 representantar på Stortinget for dei tre partia.

Eriksen er også irritert på at MDG i motsetnad til SV er blokkuavhengige. Han skriv: "En meningsfylt miljøkamp som gir resultater krever at vi samler oss mot de kreftene som er skadelige for naturen og framtida vår - ikke at vi opptrer «blokkuavhengig » og splittende". Her er me i MDG svært ueinige med SV! Etter vår meining er det å knyta seg til den raude eller den blå blokka i norsk politikk det same som å støtta dei kreftene som er skadelege for naturen og framtida vår. Arbeiderpartiet sikrar at den raude blokka fører ein uansvarleg miljø- og klimapolitikk, Frp og Høgre gjer det same for den blå blokka. 

Me treng eit parti som seier at miljøpolitikk er viktigare enn om ein står på raud eller blå side i den tradisjonelle blokkpolitikken. Dersom Eriksen og SV meiner alvor med å vera eit miljøparti, ynskjer me dei hjarteleg velkomne i ei grøn blokk på Stortinget. Så tar me opp kampen mot den oljegrå blokka - i lag!

Lesarinnlegg i Nordlys saman med Barbara Vögele

Grøn realisme

Stortingsrepresentanten Bendiks H. Arnesen frå Arbeidarpartiet hevdar i Troms Folkeblad 31.august at Miljøpartiet Dei Grønne (MDG) sin politikk vil føre til at det siste lys i Nord-Noreg vil bli slukka. Ifølge Arnesen ynskjer MDG at me skal leva av cannabis-sal og havvind i åra framover.

Det er rett at MDG ynskjer ei omstilling av samfunnet i retning av eit samfunn kor me lever langt meir berekraftig. Ein viktig del av denne strategien er å leggja til rette for havvind-utbygging som kan erstatta petroleumsaktiviteten på norsk sokkel. Me ynskjer å fasa ut olje- og gassaktiviteten i løpet av 20 år, fordi denne aktiviteten er økologisk og økonomisk uansvarleg. Den er økologisk uansvarleg fordi heile 2/3 av dei kjente førekomstane av olje, gass og kol må bli liggjande under jorda ifølge FN sitt klimapanel. Viss ikkje Noreg, som er eitt av dei mest velståande landa i verda, greier å trappa ned olje- og gassverksemda, kven er det då Arnesen meiner at skal gjera det?

Olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel er økonomisk uansvarleg fordi me med dagens utvinningstempo styrer mot ei krise i norsk økonomi om 10-20 år. Det er ingen tvil om at mykje av dei ressursane som er att på norsk sokkel er ressurskrevjande og dyre å vinna ut. Det velrenommerte finanstidskriftet “The Economist” hadde for tre veker sidan bilete av ein dinosaur som drakk olje på framsida. Overskrifta var “Why demand for oil will fall”. Arbeiderpartiet, Høgre og Framstegspartiet nektar dessverre å ta innover seg at oljealderen sine glansår er forbi. Deira planlagte høge utvinningstempo på norsk sokkel er ein sikker kurs mot ei økonomisk omstillingskrise her til lands.

MDG ynskjer å leggja til rette for næringsutvikling i andre næringar enn oljeindustrien dei neste åra. Ved å fasa ut oljeaktiviteten, vil lønns- og kostnadsnivået gå ned, og andre næringar vil bli langt meir konkurransedyktige enn dei er i dag. Dei Grøne vil dessutan fjerne arbeidsgjevaravgifta for alle bedrifter i oppstartfasen, og alle bedrifter med få tilsette. Me vil også bruka ein del av oljefondet til å omstilla til ei grøn næringsutvikling i Nord-Noreg og resten av landet.

Korleis har Arbeidarpartiet sin politikk for næringsutvikling i Nord-Noreg vore dei siste åra. La oss til dømes sjå på utviklinga i fiskeria, som har vore ryggraden i landsdelen vår dei siste hundreåra. Fiskeripolitikken, som Arbeidarpartiet er hovudarkitekt for dei siste åra, har ført til ei rasering av fiskeforedlingsindustrien frå Lofoten til Austfinnmark. Det som skulle vera ryggraden i fiskeria, kystfiskeflåten, er blitt og blir rasert gjennom samanslåing av kvotar eller den såkalla strukturrasjonaliseringspolitikken. Denne politikken kjem fyrst og fremst trålareigarar på Sunnmøre og i Austevoll til gode, i tillegg til styrtrike investorar i sør som Røkke. Arbeidarpartiet sitt alternativ til å satsa på fornybare ressursar som fisk og fornybar energi som havvind, havvarme og tidevasstraum, er å gå mot folkefleirtalet i landsdelen og selja våre mest sårbare område til oljeindustrien. Olje- og energidepartementet seier at Nord-Noreg skal få maksimalt 5% av arbeidsplassane frå ei utbygging av oljeverksemd i LoVeSe. Er det denne nordnorske næringsutviklinga Arnesen er så stolt av?

Arnesen sitt billege poeng om at Dei Grøne ynskjer at me skal leva av havvind og cannabis i åra framover, illustrerer kor lite oppdatert han er på anna politikk enn den han sjølv forkynner. MDG ser i likskap med det Arbeidarparti-utnemnte Stoltenberg-utvalet på norsk narkotikapolitikk som fullstendig mislukka. Derfor vil me avkriminalisera bruk av cannabis, og me vil utreda om omsetnaden av cannabis bør vera statleg og ikkje lagt i hendene på kriminelle.

Arbeiderpartiet sin strategi med å tømma Nord-Noreg for ressursar på få år er både uansvarleg og kortsiktig. MDG er det einaste partiet i norsk politikk som tek økologisk og økonomisk ansvar for dei endringane klimakrisa vil føra til for verda og for den norske økonomien i tiåra framover. Det må til for at det skal brenna lys i nordnorske hus, også etter at konsekvensane av Arbeidarpartiet si ansvarsløyse i klima- og næringspolitikken slår ut for fullt.

(Faksimile Troms Folkeblad 31.august)