By utan politisk offentlighet?

Morten Strøksnes har dei siste åra skrevet fleire lesverdige bøker. "Hellig krig" frå 2001 er ei sterk framstilling av konflikten i Palestina, medan fjorårets bok "Snøen som falt i fjor" er eit utval av Strøksnes sine artiklar som journalist. Begge bøkene har fått gode kritikkar, og dei viser at Strøksnes er noko så sjeldan som kombinasjonen av ein uredd, polemisk skarp og nyskapande journalist.

No i haust er Strøksnes på ny ute med bok. Denne gongen har han skrevet om Nord-Norge, i ei bok med tittelen "Hva skjer i Nord-Norge?". Boka er kort sagt ei essayistisk reiseskildring med sterk brodd mot det Strøksnes hevdar er ei statleg overstyring av Nord-Norge dei siste tiåra.

I denne samanhengen skal det fyrst og fremst handla om den kritikken Strøksnes rettar mot Tromsø i boka si. Strøksnes presenterer nemleg ei rad kontroversielle påstandar om ståa i ishavsbyen, kor dei fleste fortener meir omtale enn dei til no har blitt tilgodesett i byens aviser.

Strøksnes meiner at både næringslivet og det politiske livet i Tromsø er prega av ein lukka kultur som svekkar byen si utvikling og byen si evne til nytenking. Han ser på Tromsø sin søknad om OL som "en økonomisk variant av å pisse i buksa for å holde seg varm", fordi ei statleg OL-overføring på 15-20 milliardar vil auka den statlege avhengigheten og ikkje føra til den varige veksten som Tromsø-regionen treng. Dessutan peikar Strøksnes på at Tromsø (og heile Nord-Norge) lir sterkt under at dei manglar ein politisk offentlighet og ein synleg intelligentsia.

Kva for reaksjonar har så desse påstandane vekt i Tromsø? Så godt som ingen. Dersom ein kvalifisert debattant hadde lagt fram liknande påstandar om ein av vestlandsbyane, er det all grunn til å tru at både akademia og media i Bergen og Stavanger ville ha brukt tid og spalteplass på å diskutera om vedkomande hadde rett.

Rett nok hadde Nordlys eit intervju med Strøksnes fredag 24.november. Der presenterer avisa Strøksnes sin kritikk av at Nord-Norge er ein splitta landsdel, mellom anna fordi Tromsø ikkje lever opp til statusen som regionhovudstad. Sjølv om denne påstanden er viktig nok, er den meir ufarleg og ukontroversiell enn dei andre påstandane om Tromsø i boka. Kvifor unngår Nordlys å omtala Strøksnes sin kritikk av næringsliv, politikk, media og akademia i Tromsø? Fryktar avisa denne kritikken?

For oss som har lese Nordlys dei siste åra, kjem det absolutt ikkje som noko overrasking at Nordlys vel og oversjå viktige røyster og argument i debatten om byen og landsdelen si framtid. Det er snarare blitt ein trend at det mediet som skal vera landsdelen sitt viktigaste debattforum, gjev liten eller ingen redaksjonell spalteplass til dei stemmene som er i utakt med redaksjonsleiinga sitt politiske syn. I lys av mellom anna dette, er det ikkje vanskeleg å vera einig med Morten Strøksnes i at Nordlys ikkje fungerer som den politiske offentligheten som landsdelen (og byen!) treng.

Tromsø har i løpet av dei siste to-tre åra bygt kulturinstitusjonar som kan konkurrera med langt større byar i Norge og Europa. Dersom den politiske offentligheten i byen skal fortsetja å vera eit kaffeslabberas kor berre dei som innehar dei rette haldningane vert invitert, er det likevel stor fare for at byen vil bli akterutseilt som kultur-, nærings- og utdanningsby. Når skal Nordlys innsjå dette?

Dødens elegi

"Døden inngikk ikke i min utdannelse. I løpet av tolv år på skolen og femten år ved forskjellige universiteter fikk jeg aldri noen utdannelse i kunsten å dø. Jeg tror ikke engang døden noengang ble nevnt."

Slik skriv Sven Lindquist i boka "Uttrydd hver eneste jævel". Denne og nokre andre tekstar eg har lese i det siste, har fått meg til å venda tilbake til refleksjonane over det moderne samfunnet sitt forhold til døden.

For nokre år sidan opplevde eg å bli brått og uventa alvorleg sjuk. Det vil vera feil å sei at eg var livstruande sjuk, snarare opplevde eg ein ny kvardag som skilte seg fundamentalt frå det livet eg til då hadde levd. I ein månads tid opplevde eg så stor smerte, at eg berre fann kvile i tanken på å døy. For meg, som fram til då hadde sett på livet som djupt meiningsfullt, vart dette naturleg nok ei skjelsetjande oppleving.

Mine tunge dagar endte etter nokre veker, og eg har for lenge sidan vendt tilbake til kjensla av at dei fleste kvardagar er gode dagar. Like fullt er det noko som har forandra seg etter denne opplevinga.

Det er vanleg å hevda at årsaka til at døden nærast er usynleg som eksistensielt problem i det moderne samfunnet, er at døden er den eine livserfaringa som ikkje lar seg forklara gjennom moderniteten sine forklaringsmodellar. Døden representerer noko anna enn alle dei andre problema me er stilt ovanfor. Døden lar seg ikkje fornekta eller helbreda, døden er endeleg og slik sett irrasjonell i eit moderne samfunn. Kan dette vera årsaka til at døden er blitt eit tabuemne i det offentlege rom?

Det manglar ikkje på treningsråd, livstilsråd, ernæringsråd og legeråd som skal rettleia oss i korleis me skal halda døden på avstand så lenge som mogeleg. Det som manglar er erkjenninga av døden som ein naturleg del av livet. Kva for konsekvensar har det at denne erkjenninga er blitt ukjent for oss i det moderne samfunnet? Mest iaugnefallande er det truleg at me har mista evna til å snakka om døden, både når nokon nær oss døyr eller når nokon me kjenner får veta at dei snart skal døy.

Ein anna konsekvens av at døden er blitt eit tabuemne, er at me har fått eit svakare forhold til døden som eksistensielt problem. Sjølv om livet sin midlertidige eksistens synes innlysande og sjølvsagt ved fyrste augnekast, vil eg hevda at alt for få har tatt innover seg konsekvensane av ei slik innsikt. Med overhengande fare for å verka moraliserande, trur eg at dei som har erkjent døden, både vil gjera andre livsval og setja større pris på livet sin kvardagslege gang, enn dei som ikkje har det.

"Dødens oppgave er å tvinge mennesket til vesentlighet", skriv Lindquist i boka si. Det er freistande å gje han rett.

Mellom tidsklemme og trongsyn

Eg har vore ein snartur heime på Tysnes. I nokre gamle papirstablar fant eg ei novelle eg skreiv for ein del år sidan. Her kjem det fyrste avsnittet:

"Eg skal alltid vera her. Det er dette som er min heim no, her skal eg leva til eg døyr. Dagar med stillstand og frustrasjon skal koma og gå, men eg skal vera her. Gå ned til sjøen ein tur, kjenne bølgjene frå ferga, fjorden og verda slå mot sjøstøvlane. Høyre måsane skrika ut verdas naud. Dei ber bod om at nokon treng meg der ute i verda, det er ikkje meininga at eg skal gå her med mi moralske uro og sulle. Men eg veit at dei skrik fånyttes, eg er komen for å bli. Eg er bonde no, far min ligg gamal og sjuk heime i stova, og framtida er her. "Faens-jævla-kuk-Tysnes" brølar eg ut mot fjorden. Ikkje eingong måsane lyftar hovudet, eg står her åleine no. 23 år og levande daud ein vinterdag nede ved fjorden."

Det er alltid morsomt å lesa tekstar ein skreiv for lenge sidan, desse orda kjennest svært fjerne idag. Likevel ber teksten sterkt preg av mitt vedvarande problematiske forhold til bygdenoreg dei siste åra. På den eine sida nyt eg ein heilt spesiell godhug for naturen og det langsame livet som bygdelivet inviterer til. Etter nokre veker i byen, lengtar eg alltid tilbake til sjøen, fjellet og raudvinsglaset mitt på Tysnes. På den andre sida er det noko innadvendt og eksluderande ved bygdelivet, som eg ikkje kan leva med meir enn nokre veker om gongen.

Samtidig er heller ikkje det urbane middel-klasselivet nokon enkel dans: Dei siste vekene har eg fått meir og meir hovudpine, fordi eg stressar for mykje og ikkje er flink nok til å tilpassa meg storbypulsen. Kva for eit liv skal ein arm stakkar velga, finnes det ein farbar veg mellom tidsklemme og trongsyn?

Det høyrer med til soga at denne novella gav meg plass på eit av forfattarstudia her i landet. Det skulle tatt seg ut! Som om det ikkje var nok bygdesnakk i norsk litteratur. Heldigvis var eg vitug nok til å takka nei til den studieplassen…

I ironien si tid

Me lever i ironien og sarkasmen si tid. Den som ikkje meistrar desse verkemidla i sosiale og offentlege samanhengar, vil lett framstå som utdatert eller til om med som direkte dum.

Eg legg merke til at eg no i det siste, har hatt ein tendens til å skriva personlege tekstar her på bloggen som nesten er frie for ironi. Dette er ikkje uproblematisk, personlege tekstar utan ironisk distanse vil ofte lesast som pinlege i vår tid. Samtidig er eg ikkje i tvil om at det er rett å gjera opprør mot denne tendensen, det er jo tekstar utan ironisk distanse som har mest å fortelja.

Eller tar eg feil? Er den smarte ironien vår tids beste språklege verkemiddel, som er like eigna til å formidla personlege eller alvorstunge innsikter som tidlegare tider sine språklege rammeverk? Eg ser poenget, men trur ikkje på at ironien eignar seg til alle bodskap.

I staden har ironien gjort det enkelt og legitimt for mange å unngå dei vanskelegaste spørsmåla me står ovanfor. Kven treng bry seg om global oppvarming og aukande økonomisk skilje mellom fattig og rik, når det mest legitime er å halda ein ufarleg, ironisk avstand til slike store spørsmål?

Sjølv om eg for eigen del meiner å ha eit brukbart grep om dei seinaste åra sin smarte, mangetydige ironi, er det uungåeeleg å ikkje la seg irritera over det streke grepet ironien har over oss. I kveld var det tanken at eg skulle publisera ein tekst om det moderne samfunnet sitt forhold til døden, basert på eigne erfaringar. No tenkjer eg at det kanskje er best om eg lar teksten forbli upublisert i nokre år til...