Demokrati utan solidaritet?

Det undrar meg ofte kor egoistiske folk er når dei stemmer ved val. Studentane brukar stemmeretten til å skaffa seg meir studiestøtte, småbarnsforeldra stemmer med tanke på barnehagedekning og -prisar og kunstnarane stemmer på det partiet som vil verna opphavsrettane og gje kunstnarane meir pengar. Slik sett framstår me alle som prostituerte i møte med politikken, me er villige til å selga stemma vår til det partiet som er høgstbydande på vårt interessefelt.

Denne vridninga av politikken i retning av at politikarane prøver å vera høgstbydande i høve til ei rekkje interessegrupper, øydelegg muligheten til å løysa nokre av dei store politiske utfordringane me står overfor både nasjonalt og globalt. For å ta eitt døme: Korleis skal Noreg bli kvitt sin dobbeltmoralske posisjon i miljøpolitikken, når ein moralsk ansvarleg posisjon i miljøpolitikken mellom anna vil innebera at me må innføra større avgifter på drivstoff, reiser og nokre typar forbruk? Bilistane, turistane og shopparane vil garantert bli mobiliserte mot ein avgifsauke i media for å forhindra at Noreg nokonsinne kan bli eit foregangsland på miljø. Dette vil umogeleggjera at nokon politikar kan gå inn for at Noreg kan gå inn for at Noreg skal ha ein moralsk ansvarleg posisjon i miljøpolitikken.

Det er vanskeleg å sei kvar ein skal leggja ansvaret for denne fordumminga av politikken. Trekløveret veljarane, politikarane og media er alle medskuldige i at me har fått eit politisk klima kor dei overordna politiske spørsmåla berre spelar ei birolle. Kva skal me gjera for å krevja den viktige politiske debatten attende? Eg trur det er viktig å abonnera på dei seriøse avisene (og boikotta VG!) og prøva å delta i den politiske debatten med eit og anna innspel som bidreg til å belysa kor sneversynt norsk politisk debatt som oftast er. Det er lite og truleg inneffektivt, men det er i hvert fall noko.

Historisk sett er det ikkje vanskeleg å sjå at det norske samfunnet hadde vore langt mindre utvikla om ikkje tidlegare generasjonar hadde kjempa for betre økonomiske kår for seg sjølv og sine. I våre dagar har denne progressive krafta uansett tatt ei vending som gjer den destruktiv. Sjølvsagt skal me ikkje slutta å kjempa for våre eigne interesser, men langt fleire av oss må likevel innsjå at politikken rommar utfordringar som er mykje viktigare enn våre private økonomiske interesser.

Sjølv er eg ein bleikfeit akademikar med ordna økonomi, god jobb og mykje fritid. Med eit slikt utgangspunkt, er det absurd å tenkja seg at eg skulle la mitt val av stemmesetel ved stortingsvalet til hausten bli avgjort av mine private økonomiske interesser. Stemmesetelen min er rett og slett for verdifull til at eg kan la slike luksusproblem få prega kva for eit samfunn etterkomarane våre skal leva i.

Illustrasjon: "Money Rules Man" av Ben Heine

Kva trugar demokratiet?

I desse dagar, kor ein nærast dagstøtt les oppslag om einkvan som hevdar at islam er eit alvorleg trugsmål mot dei vestlege demokratia, har det vore oppløftande å lesa Joakim Hammerlin si bok Terrorindustrien.

Hammerlin snur islam-trugsmålet på hovudet, og hevdar i staden at det er dei vestlege landa sitt forsøk på å eliminera terrorfaren som trugar demokratiet. «Krigen mot terror» er eit meir alvorleg trugsmål mot demokratiet enn terror i seg sjølv nokon gong har vore: «Det etableres sterkere politisk kontroll over pressen og akademia, og borgernes politiske handlingsrom, herunder demonstrasjonsretten og ytringsfriheten, innskrenkes. Situasjonen er at kjerneverdier i vestlige liberale demokratier er truet, og det for å bekjempe en fiende som har tatt færre liv enn lynnedslag.»

Dessverre er det alt for få som ser dei farane som Hammerlin ser i den utbredte overvakinga og dei innskrenka personrettane som frykten for terror generelt og islam spesielt fører med seg. I staden ser det ut til at nokre få terroranslag mot USA og Europa, har ført til ei utbredt oppfatning om at me må tola overvaking og innskrenka demokratiske rettar så lenge dei er verkemiddel i «krigen mot terror».

Den norske sosiologen Stein Ringen hevdar i boka «Hvorfor demokrati?» (2007) at mange av dei europeiske demokratia er truga mellom anna fordi den jamne borgar ser demokratiet som sjølvsagt, og fordi han eller ho ikkje lenger kan identifisera kva for verdiar som er dei demokratiske. Sjølv har eg til no tenkt at Ringen sin diagnose har vore noko overdriven, fordi dei fleste av oss vil forsvara demokratiet så snart me oppfattar det som truga. Etter å ha lese Hammerlin sine skildringar av dei innskrenkingane av demokratiske rettighetar som har skjedd nesten utan motstand etter 11.september, blir ein merksam på kor lite dei demokratiske verdiane er verdt i møte med eit såpass ubetydeleg trugsmål som terror trass alt er. Hammerlin viser at sentrale demokratiske verdiar som ytringsfridom, personvern og demonstrasjonsretten er blitt tildels sterkt svekka, utan at me ein gong har hatt ein diskusjon om dette som har prega det offentlege ordskiftet.

Den forkvakla norske integreringsdebatten, som i liten grad dreier seg om det reelle politiske handlingsrommet me har i integreringspolitikken, er med på å skapa eit politisk klima kor det er blitt legitimt å setja til side fleire av våre mest sentrale demokratiske verdiar. Kor lenge skal me venta før den jamne borgar oppdagar at vår eigen irrasjonelle frykt er eit langt sterkare trugsmål mot demokratiet enn nokon framand kultur?

Kunsten å demonstrera

Kva har ikkje storbyen Berlin å by ein landsens raddis? I dag har eg vore med på to demonstrasjonar, ein til støtte for dei såkalt «arbeidande fattige» og ein for sosial revolusjon. Medan fyrstnemnte var ei roleg og fargerik solidaritetsmarkering for den stadig aukande andelen arbeidande fattige i Europa, var den sistnemnte ein av dei mest frykta og omtalte demonstrasjonane her i byen på mange år.

Eg var lenge i tvil om eg skulle delta i kveldens store demonstrasjon. Dei siste dagane har det nemleg vore stor mediadekning på at såvel politi som ytterlegåande grupper har førebudd seg på dette slaget om Berlin. Under slike omstende er det nok viktigare enn nokon gong at me ikkje-valdelege deltek, til sist var det derfor ingen tvil om at eg skulle avgarde.

Kveldens demonstrasjon er utan samanlikning den største eg har vore med på. For meg som er van med demonstrasjonar i Tromsø og Oslo, seier vel ikkje dette allverda, men det må ha vore meir enn 10 000 i toget. Slagordet til denne demonstrasjonen var «Sosial revolusjon», og som arrangør stod både den tradisjonelle venstresida og ulike miljøorganisasjonar her i byen. Heime i Noreg synes «revolusjon» som eit kompromisslaust og nesten politisk farleg ord, her i Tyskland samla ei rekkje organisasjonar seg om dette slagordet. For eigen del er eg ikkje i tvil om at me treng svært store endringar av vår måte å organisera samfunnet på om me skal løysa klima- og fattigdomsutfordringa, eg er derfor ikkje framand for idéen om ein sosial revolusjon.

Tilsaman spaserte me kanskje 3-4 kilometer i toget. Lenge var det musikk, apellar og livleg gateliv i eit vårkledd Kreuzberg som prega 1.mai-toget vårt, men idyllen skulle ikkje vara. Dei siste tre-fire hundre metrane viste det seg nemleg til mange si overrasking at politiet ville ha eit ord med i laget, og dei braut derfor inn i toget ved hjelp av sine innøvde formasjonar. Sidan eit såpass mykje omtalt demonstrasjonstog naturleg dreg til seg ei rekkje «autonome», som anten er perifert interessert i politikk eller berre tullingar, førte dette umiddelbart til stein- og flaskekasting mot politiet. Då me kom fram til Kottbusser Tor, som var demonstrasjonstoget sitt endepunkt, braut det ut full krig mellom politiet og ei stor gruppe svartkledde karar i hettegenserar.

Dette gateslaget kjem heilt sikkert til å fortsetja langt inn i mainatta, og bli blodig for både politi og punk. Det er ingen tvil om at bodskapen om at det kapitalistiske Europa treng ein sosial og økologisk revolusjon, fullstendig vil drukna i store avisoppslag om desse gateslaga. Eg kan ikkje fri meg frå å tenkja at det verste kunne ha vore unngått. Dersom politiet ikkje hadde bygt opp om dette gateslaget i det vide og det breie i pressa på førehand, og dersom dei i tillegg hadde vore meir defensive og ikkje provosert unødig i sjølve toget, så hadde det kanskje vore eit håp for at bodskapen vår om eit meir solidarisk Europa ville nådd fram?

Samtidig er det nok for mykje å håpa på. Den lange tradisjonen for valdelege opptøyar i 1.mai-toget i Kreuzberg viser vel at dette arrangementet ikkje kjem til å få avisoppslag for den politiske bodskapen på ei stund. Slik sett er det nok like greit å venda tilbake til den meir fredelege 1.mai-feiringa i Tromsø til neste år.

(Bilete: www.tagezeitung.de)

Ein regntung laurdag i september

Laurdagar er gode dagar. Det er den ein dagen i veka ein med godt samvit kan driva med alt anna enn studiar. Til vanleg går det i aviser, kafétur, graut og engelsk fotball her i huset om laurdagen. I dag vart laurdagen noko annleis, partiet Raudt inviterte nemleg til seminar om finanskrisa.

Hovudinnlegget på seminaret stod leiar i Raudt, Torstein Dahle, for. Dahle sitt innlegg var ei forvitneleg framstilling av korleis krisa i finansmarknadane er ein uungåeleg konsekvens av kapitalismen, og korleis denne krisa vil bli forsterka i åra framover. Kapitalismen sin grunntanke er nemleg at økonomien skal veksa i det uendelege. Resesjon eller tilbakegang i den økonomiske veksten fører kapitalismen (og i verste fall heile det demokratiske systemet) ut i krise. Dahle peika på spekulasjonsøkonomien som ei viktig årsaka til den noverande krisa. Dessutan understreka han at krisa framover bli forsterka av at den økonomiske veksten er i konflikt med jorda si økologiske berevne. Klimakrisa og oljekrisa er berre to døme på at veksten i økonomien er i ferd med å utarma ressursgrunnlaget på jorda.

Korleis skal me då løysa kapitalismen si ibuande motsetjing, finnes det nokon måte å forena kapitalisme med økologisk og økonomisk berekraft? Dahle og Raudt sitt svar på dette er umtvisteleg nei, det finnes ingen framtid for ein kapitalisme som ekspansiv i sin natur. I den realpolitiske situasjonen som finanskrisa har ført oss inn i, er Raudt sitt krav at den raud-grøne regjeringa i langt større grad må satsa på å auka dei offentlege utgiftene. Raudt tek i korttekst til orde for større bruk av oljepengane, Dahle sa at den raudgrøne regjeringa umiddelbart kan (og bør!) løyva 10 milliardar til kommunane utan at dette fører til inflasjon.

Raudt si meir langsiktige og ideologiske løysing på finanskrisa er at kapitalismen må avskaffast. Den kan ikkje overleva fordi den er ekspansiv. Som ein nødvendig konsekvens av dette vil kapitalismen brutalisera arbeidslivet, gjera økonomien spekulativ og øydeleggja ressursgrunnlaget på jorda. Dahle gjekk ikkje nærare inn på kva for system som skal erstatta det kapitalistiske.

Det ikkje vanskeleg å vera einig med Dahle og Raudt i at kapitalismen er inne i ei krise, og at den har ført verda ut i ei ressurskrise som me berre har sett byrjinga av. Det er likevel grunn til å peika på at partiet ikkje er løysingsorienterte nok på vegne av kapitalismen. Sjølv ser eg ikkje noko alternativ til ei kapitalistisk organisering av økonomien. Den planøkonomien Raudt målber, har ikkje fungert i praksis, og vil heller aldri få nokon støtte i demokratiske valg. Derfor meiner eg at både Raudt og me andre på venstresida må ta til orde for ei radikalt sterkare regulering av kapitalismen, fordi det er den einaste løysinga me kan få demokratisk oppslutnad om.

Dette er nokre punkt som dessverre ikkje vart nemnt i Dahle sin presentasjon:

- Skattelegging av aksjehandel. Ein prosent skatt på alle aksjehandlar vil få ein umiddelbar slutt på Short-salg og kortsiktig spekulativ aksjehandel som har ført finansmarknadane ut i krise.

- Nedbygging av skatteparadisa. Skatteparadisa er kapitalistisk økonomi på sitt mest kyniske og destruktive. Stenging av skatteparadisa vil gjera økonomien meir transparent, og derfor langt lettare å ha demokratisk kontroll over. Stenginga vil også gje statane høgare skatteintekter, som dei kan bruka på investeringar i berekraftig infrastruktur og forsking på fornybar energi.

- Meir progressiv skattelegging av inntekt, energiforbruk, reiser osb. Det private forbruket kan ikkje fortsetja å veksa i lys av dei utfordringane me står overfor.

- Skattelegging av petroleumsutvinning. Om me skal unngå klimaendringar ute av kontroll, må me på ein radikal måte overføra økonomiske midlar frå karbonavhengig energiforbruk, til forsking på energiforbruk basert på fornybare kjelder. Noreg er i ein historisk posisjon til å til dømes investera 10% av oljeinntektene i forsking på fornybare energikjelder.

Dette er nokre få, og langt frå ei utfyllande liste over kva for reguleringar av kapitlismen me treng. Det mange kan vera einige om, er at kapitalismen i sin noverande form verkar destruktivt og nedbrytande på sivilisjonen vår. Dessverre er det alt for få økonomar, vanlege folk og synsarar viljuge til å ta innover seg at me lever i ei krisetid, kor me må mobilisera for ei ny organisering av samfunnet.

For oss som bur i Tromsø, er det eit lyspunkt at den alternative økonomen Rune Skarstein kjem hit til byen på torsdag for å halda foredrag om den globale finanskrisa, og kva for reguleringsmuligheter me har (sjå under). Me får tru han har fleire realisitiske løysingsforslag å by på enn det Torstein Dahle hadde denne regntunge laurdagen i september.

Kvifor er det finanskrise?

Torsdag 2.oktober klokka 20 på Kulturhuset arrangerer Attac Tromsø eit seminar om krisa i finansmarknadane. Her blir det trangt om plassen:

Bankar går konkurs og børsane rasar. Det vert samanlikna med krakket i 1929, som opna for "New Deal" i USA, og for fascisme og krig i Europa. Kor alvorleg er finanskrisa no? Kva er røtene til denne krisa, og kva utløyste den?

Fleire og fleire har tatt til orde for ei sterkare regulering av finansmarknadane. Korleis kan verdssamfunnet få større demokratisk kontroll over finansmarknadane?

Innleiiar: Rune Skarstein, fyrsteamanuensis i økonomi ved NTNU

Et lukket demokrati

I november behandlet kommunestyret en sak om krav om åpenhet i Tromsø kommune. Utredningen som var utgangspunktet for behandlingen, var unntatt offentligheten. Denne unndragelsen ble en tydelig demonstrasjon av hvorfor åpenhet er et av de viktigste premissene for et demokrati.

Vi i Attac Tromsø benyttet høsten 2006 spørretimen til å sette søkelyset på en av de store utfordringene demokratiet står overfor i en globalisert økonomi, nemlig skatteunndragelse og skatteflukt gjennom skatteparadiser. Beregninger har vist at fattige land taper 500 milliarder dollar i året på skatteunndragelse og skatteflukt. Det er ikke gjort noen liknende beregning for vestlige land. Det er uansett ingen tvil om at også land som Norge taper svært store beløp på at selskaper og enkeltpersoner er organisert i skatteparadis, og at de derfor slipper å betale den skatten som skal komme fellesskapet til gode.

Attac Tromsø avslørte høsten 2006 at Tromsø kommune hadde avtale med et selskap (Ventelo) der eiere er registrert på Cayman Islands og under etterforskning for skattekriminalitet. Tromsø kommune bidrar altså til at lokale skattepenger havner i selskap der eiere unndrar skatt gjennom skatteparadis. Attac sitt forslag, som var støttet av over 300 underskrifter fra folk i Tromsø, var at kommunen skulle kreve en oversikt over selskapsstrukturene til de selskapene de inngikk kontrakter med, over en viss størrelse. Dette ville på en helt ny måte kunne synliggjøre hvilke selskap som gjennom sin eierstruktur bidrar til å undergrave fellesskapet sine interesser gjennom å unndra skatt.

Herman Kristoffersen og Arild Hausberg (da fungerende ordfører) mente at kommunens finansiering av selskaper med eiere registrert i skatteparadis var uheldig, og satte kommuneadvokat Marianne Abeler til å utrede hvilke lovlige midler Tromsø kommune hadde for å unngå slike avtaler. Utredningen skulle være ferdig i løpet av én måned. Det tok nesten ett år.

I mellomtiden hadde medier og organisasjoner fattet stor interesse for saken. «Se til Tromsø!», var kommentaren. Utviklingsminister Erik Solheim uttrykte i Vårt Land sin fulle støtte til politikerne i Tromsø. Arild Hausberg framsto som en modig politiker som ville være restriktiv når det gjaldt avtaler med selskap registrert i skatteparadis, slik at «innbyggerne ser at skattepengene deres ikke forvaltes dårlig».

Da endelig kommuneadvokatens utredning var klar i august 2007, ble den unntatt offentligheten, fordi en offentliggjøring «ikke er i Tromsø kommunes interesse». En utredning som skulle omhandle nødvendigheten av åpenhet i kommunen, ble altså unntatt offentligheten. Attac Tromsø hadde på forhånd tatt flere initiativ til å møte kommuneadvokaten, for å forsikre oss om at hun hadde forstått hva Attac sitt krav om åpenhet innebar. Dessverre nektet hun å møte oss for å diskutere saken, med den begrunnelsen at hun mente hun hadde forstått hva den handlet om. Vi kontaktet også ordfører Arild Hausberg, hvor vi ba om at utredningen skulle gjøres tilgjengelig for offentligheten. Vi fikk aldri noe svar fra Hausberg.

Da saken endelig ble tatt opp i formannskapet, var det for lukkede dører. Tre timer før saken senere skulle opp i kommunestyret, fikk vi en melding fra ordførerens rådgiver om at behandlingen av saken var åpnet for offentligheten. Vi ble invitert til å høre på, men hadde ikke talerett.

Behandlingen i kommunestyret ble en tydelig demonstrasjon av hva mangel på åpenhet og dialog kan føre til. Det ble klart i debatten at kommuneadvokaten hadde feiltolket vårt forslag. Hun hadde i sin hemmeligholdte utredning forutsatt at Attac krevde at Tromsø kommune skulle velge bort selskaper som hadde eierskap i skatteparadis. Dette var ikke vår intensjon i dette forslaget, fordi det ville i denne sammenhengen ha vært et alt for offensivt krav å stille.

Vårt krav var enkelt: Fordi de selskapene som har tilknytning til skatteparadis ønsker å holde sine eiere og pengestrømmen i selskapet hemmelig, skal Tromsø kommune kreve åpenhet omkring eierforhold. Feiltolkningen førte til at hele debatten i kommunestyret ble en farse. Kommunepolitikernes innlegg dreide seg i all hovedsak om forhold som ikke ble berørt av det framlegget vi hadde fremmet. Dessverre fikk vi aldri sjansen til å formidle hva som var vårt krav.

Det er til sist lokaldemokratiet som taper på at Tromsø kommune ikke lar personer eller organisasjoner bli tatt med på råd i saker som angår dem. Var det arroganse eller uvitenhet som gjorde at Tromsø kommune ikke var åpen for et møte med Attac for å oppklare uklarheter?

Tromsø kommune har med denne saksbehandlingen gitt fra seg en gylden mulighet til å bli en foregangskommune i det internasjonale arbeidet med å synliggjøre den skatteunndragelsen som skjer gjennom skatteparadis. Ordfører Arild Hausberg og kommuneadvokat Marianne Abeler har i stedet vist i praksis at åpenhet er en forutsetning for demokrati – og hvor dårlig lokaldemokratiet fungerer hvis man ikke lar folk delta.

Eik Mjelva Kolstrup og Askild Gjerstad, Attac Tromsø

(Innlegg i Nordlys 28.desember 2007)

Eit vakkert dokument

«De europeiske Attac-organisasjonene anser EU i sin nåværende form å være et alvorlig hinder for å opnå demokrati, grunnleggende rettigheter, sosial trygghet, likestilling og et bærekraftig miljø. Den Europeiske Union lider av manglende demokrati, legitimitet og åpenhet, og styres av et sett med traktater som tvinger en nyliberalistisk politikk på medlemslandene og resten av verden.»

Med desse orda opnar dei europeiske Attac-organisasjonane sitt forslag til ny grunnlov for EU. Dokumentet er både den skarpaste kritikken og den flottaste visjonen for EU me har sett på lang tid, dette bør alle europearar med interesse for demokrati lesa.

Dokumentet viser også kvifor mange av oss er EU-motstandarar: EU er i all hovudsak ein udemokratisk og elitistisk overnasjonal institusjon. Dersom ein trur på demokratiske rettar som deltaking, openheit og representativt styre, er det svært vanskeleg å forsvara EU som institusjon.

Samtidig vil det alltid vera knytt ein viss ambivalens til det å vera EU-motstandar. Anten me vil eller ikkje, er Noreg ein del av Europa, og aleinegangen vår set oss utanfor og hindrar oss i å vera med å påverka EU i ein meir demokratisk retning.

Uansett er det liten tvil om at stemmeseddelen med «NEI» som me nytta i 1994, står seg minst like godt idag som for tretten år sidan. Fyrst den dagen EU tek nokre grunnleggjande demokratiske grep, er det tid for å tenkja seg om ein gong til.