Det kanskje mest underkjente helseproblemet verda står ovanfor, er vald, krig og militarisme. I lys av dette, er det svært trist å sjå at Noreg, som i andre samanhengar likar å framstå som den gode fredsmeklaren, er ein av verda sine største bidragsytarar til krig og valdeleg konflikt.
Det er innlysande at krig og væpna konflikt har store konsekvensar for helsa til menneske som lever i konfliktområde. Den mest omtalte konsekvensen av krig er at mange sivile og soldatar blir drept, og i det 20 .århundre regnar ein med at knappe 200 millionar menneske vart drept i krig.
Krig og førebuing til krig har dessutan andre meir indirekte og mindre innlysande helsekonsekvensar enn dei fysiske skadane som menneske blir påført. For det fyrste har krig alvorlege konsekvensar for miljøet, til dømes gjennom svært stor ressursbruk og utslepp av giftig eller radioaktivt avfall. Dessutan etterlet ein krig seg ein valdskultur i dei landa som er involvert i krigen. Studiar har vist at antall sjølvmord, familievald og kriminalitet aukar i etterkant av ein krig.
For det tredje fører krig og førebuing til krig til at mange land nedprioriterer andre viktige samfunnsområde til fordel for militæret. I nokre land i sør investerer staten mellom 10 og 20 $/innbyggjar i militæret i året, medan den offentlege helsevesenet må greia seg med mellom 1 og 2 $/innbyggjar. På denne måten undergrev derfor krig og opprusting av militæret fokuset på helse i mange av dei fattigaste landa i sør.
Kva kan gjerast for å redusera det enorme helse- og utviklinsproblemet som krig og militarisme utgjer? Det er liten tvil om at hovudutfordringa er å redusera våpeneksporten frå nord til sør. Mellom 1990 og 2001 var det 57 store væpna konfliktar i verda, og nesten alle desse foregjekk i sør. 2/3 av verda sin våpeneksport går i dag til land i sør, dette legg grunnlaget for både krig og fattigdom.
Noreg er i dag verdas største våpeneksportør målt i eksport/innbyggjar, og verda sin 11.største eksportør i faktiske tal. Den norske våpeneksporten og investeringane i internasjonal våpenindustri gjennom oljefondet, representerer framfor noko anna den norske utanrikspolitiske dobbeltmoralen. Kvifor skal Noreg, som allereie har svært store eksportinntekter frå lukrative næringar som olje og fisk, tena seg endå rikare på våpeneksport og -investeringar som fører til store menneskelege lidingar og nedprioritering av helse og andre viktige samfunnsområde i sør?
1 kommentar:
I kronikk i Aftenposten.no, fremmer professor Nina Witoszek knusende kritikk av den europeiske intelligentsiaen. Eliten tror ikke på verdiene som de europeiske demokratiene er tuftet på. Intelligentsiaens selvfornedrelse er blitt en norm, mener Witoszek: ”Poenget er at intellektuelle som ikke forsvarer Vestens friheter og bøyer seg for presset fra totalitære krefter skyter seg selv i leggen - og mister troverdighet. De skyter seg selv i leggen fordi feig multikulturalisme blir en jordmor for antivestlig ekstremisme. Og de mister troverdighet fordi de flykter fra sosialt ansvar - og en slik flukt betyr økt popularitet for høyrevridde populister som åpent forkynner toleransens og pluralismens død,” skriver Witoszek.
Hun sammenlikner situasjonen i dag med intelligentsiaens svik under Weimar-tyskland: ”Vi har sett dette scenarioet to ganger før: Den tause intelligentsiaen, kryping foran totalitære ledere, og antivestlige utbrudd. Første gang var i Weimar-tyskland, hvor de intellektuelle ikke sto opp mot Hitlers bødler. Sant nok, ikke alle tyske "mandariner" trakk seg tilbake til sine elfenbensslott, men de fleste vasket sine hender. Mange forfattere og universitetsprofessorer var overbevist at Vesten var så dekadent at det ikke var verdt å forsvare - den måtte ødelegges.” Hun undrer seg om de intellektuelle kun våger ”trygge” protester: ”Eller er de faktisk tiltrukket av den totalitære tenkemåte: Av en blind, hensynsløs idealisme som dekker over en åndelig tomhet? Jeg skulle ønske at jeg tok feil.”
Ja, Europa er i full gang med å begå kulturelt og demografisk selvmord, men de som har hovedansvaret for det som godt kan komme til å bli en katastrofe, ser ikke ut til å ville ta selvkritikk i plagsomt stor grad. Mens problemene blir stadig vanskeligere å skjule, er multikulturalistene i full gang med å legge skylden på dem som advarer mot utviklingen og som tar til orde for en kursendring. Det er de som er skeptiske til dagens innvandringspolitikk, som er skyld i at våre frie, demokratiske samfunn står i reell fare for å bryte sammen, hevdes det, mer eller mindre direkte.
Et godt eksempel finnes i dagens utgave av Vårt Land (side 6), der migrasjonsforsker Randi Gressgård går til "frontalangrep på høyrevridd innvandringspolitikk". Hun advarer mot at en stadig mer skeptisk holdning til innvandrere kan hindre integrasjon. Med andre ord: Vanlige folk som er bekymret over utviklingen, er de som har skylden dersom det nå snart går fullstendig galt. Den bedrevitende eliten som har påtvunget oss et eksperiment som i praksis var så å si dømt til å mislykkes, de har selvsagt ingens skyld. Dette er patetisk og ynkelig!
JEG savner innvandringstilhengerne som er ærlige nok til å stå frem og si: Vi tok feil, dette er mye vanskeligere enn vi trodde og kan bære fullstendig galt avsted, la oss legge om kursen før det er for sent.
Legg inn en kommentar