Den nye imperialismen

I A-magasinet fredag kunne me lesa om Noreg sin utvelgelsesstrategi for dei knappe 800 kvoteflyktningane me tar imot årleg. Ein skulle tru at det var behovet for beskyttelse som avgjorde kven som får koma til Noreg som kvoteflyktningar. Slik er det ikkje. Ved sida av behovet for beskyttelse, vurderer norsk UDI kriteriar som språkkjennskap, utdanning, religion (!) og tilknytning til Noreg som flyktningkvalifikasjonar. Konsekvensen er at berre dei med stort "integreringspotensial" får reisa til Noreg.

Noreg sin flyktningpolitikk stadfestar eit mønster som avteiknar seg sterkare og sterkare i den globale migrasjonspolitikken: Dei vestlege landa har større og større arbeidskraftbehov i enkeltsektorar, og importerer selektivt faglært arbeidskraft inn i dei sektorane det trengs. Dette gjeld i alle vestlege land i innvandringspolitikken, medan USA er det einaste landet som har "behov for beskyttelse" som det einaste kriteriet i flyktningpolitikken.

Den globale migrasjonspolitikken aukar på dette viset kløfta mellom dei fattige og dei rike landa. Dei fattigaste landa vert tappa for kvalifisert arbeidskraft, medan dei rike landa gratis kan importera ferdig utdanna arbeidskraft.

Argumentet som blir vanlegvis vert brukt for å forsvara dagens "I-hjelp" i migrasjonspolitikken, er at dei som får arbeid i vestlege land sender pengar heim til familien sin. Pengar som i sin tur fører til utvikling i heimlandet. Det store minuset med dette argumentet, er at mange land har eit så kraftig underskotet på kvalifisert arbeidskraft, at byttet av arbeidskraft mot heimsendte pengar blir djupt urettferdig mot dei fattige landa.

Den globale migrasjonen kjem til å fortsetja, fordi den er ein nødvendig konsekvens av at verda vert mindre og mindre. Dette hindrar ikkje at me som rikt, vestleg land har eit spesielt ansvar for å bøta på den enorme ressursoverføringa frå sør til nord som migrasjonspolitikken er i ferd med å bli.

Noreg bør som USA slutta og setja krav om "integreringspotensial" for flyktningar. Det er eit brot med vår humanistiske tradisjon å vurdera flyktningar etter slike kriterium. Dessutan bør Noreg bli det fyrste vestlege landet som aktivt kompenserer fattige land for tapte investeringar i utdanning, når fagpersonell kjem hit til landet dei fyrste åra etter at dei er ferdig utdanna.

Det må også utarbeidast internasjonale retningslinjer for etisk rekrutterig av fagpersonell innanfor viktige migrasjonssektorar. Dersom dagens politikk fortset, vil den globale migrasjonspolitikken snart få sitt rette navn: Den nye imperialismen.