Ein vinter i psykiatrien

Det er ikkje kvardagskost at folk ein kjenner gir ut romanar. For tjue år sidan jobba eg ein vinter som assistent i psykiatriask institusjon. Ein av dei eg jobba saman med har i vinter kome ut med sin debutroman.

Kjell Einar Thorkildsen har skrive ein svært lesverdig og lettlesen roman om to middelaldrande menn som har møtt kvarandre på psykiatrisk institusjon, og som reiser til Spania for å gå den mykje omtalte pilegrimsruta til Santiago de Compostela. Romanen er kort, men rommar likevel mykje. Dette er på ei og same tid ei fin reiseskildring, eit usminka portrett av to fortumla menn som er lette å kjenna igjen og ein kritikk av psykiatrien.

Det viktigaste er likevel at Thorkildsen skriv romanen med liv og overskot. Ein får lyst til å lesa vidare når ein les "Langt frå kort".

Eit inkonsekvent parti?

Dei siste par vekene har det vore mange oppslag i media om at Dei Grøne sin politikk ikkje heng saman, spesielt fordi me visstnok ikkje vil greia å erstatta arbeidsplassane i oljeindustrien dersom me fasar ut oljeaktiviteten i løpet av tjue år.

Dei Grøne sin politikk heng minst like godt saman som dei andre partia sin politikk. Me er faktisk det einaste partiet som vågar å ta vitskapen på alvor, og tek til orde for eit lågutslepsamfunn med mindre forbruk, meir fritid, færre arbeidsplassar i oljeindustrien, nye arbeidsplassar i andre næringar og grønne næringar. Sjølvsagt er det visse utfordringar ved eit så ambisiøst prosjekt, og me kjem heilt sikkert til å omformulera nokre av programpunkta våre slik at me blir endå meir slagkraftige i stortingsvalet i 2017. 

Poenget er likevel at alle dei andre partia har politiske program som er like inkonsekvente som Miljøpartiet Dei Grøne sitt. Sjå for eksempel på vårt største parti, Arbeiderpartiet. Allerede på slutten av -80 talet programfesta Arbeiderpartiet bærekraftig utvikling som noko som skulle vera eit overordna prinsipp i styringa av det norske samfunnet. I seinare år har dei brukt ambisøse ord (for eksempel "månelanding") og mål når dei har snakka om klimaambisjonane sine. Dei har snakka om Noreg som eit foregangsland i klimapolitikken og som ein miljønasjon. 

Kvifor rente ikkje journalistane ned dørane på partikontoret til Arbeiderpartiet på Youngstorget når partiet i 2013 som regjeringsparti la fram perspektivmeldinga, der den raudgrøne regjeringa tok til orde for ei tredobling av det norske forbruket innan 2060? Ingen trur vel i fullt alvor at ein så radikal forbruksvekst kan kombinerast med det å vera eit foregangsland i klimapolitikken eller ein miljønasjon? Auken i klimagassutslepp i Noreg under ei rekke Arbeiderparti-regjeringar sidan slutten av -80-talet understrekar at partiet sitt miljøengesjement er dobbeltmoralsk. Denne avstanden mellom liv og lære er det elles ikkje berre Arbeiderpartiet som står for. Heller ikkje sjølverklærte miljøparti som KrF, Venstre eller SV protesterte på punktet om tredobling av forbruksveksten då perspektivmeldinga vart lagt fram.

Miljøpartiet Dei Grøne har minst like god samanheng i programmet vårt som dei fleste andre partia. Dersom du som oss ynskjer eit samfunn der det er enklare og meir attraktivt å leva miljøvennleg, er det ingen grunn til å la vera å stemma grønt. Dei Grøne har forandra den politiske debatten i Noreg sidan me vart representert på Stortinget for to år sidan. I morgon startar for alvor jobben med å forandra politikken!

Det grønne skiftet

Odd Handegård går i Nye Troms 8.september nok en gang til angrep på så godt som alle tiltak i norsk klimapolitikk. Miljøpartiet De Grønne er rett nok det partiet som har tatt til orde for det eneste tiltaket Handegård støtter, det er å fase ut oljeproduksjonen på norsk sokkel. Samtidig mener Handegård at hele norsk klimadebatt handler om uvesentlige tiltak. Klimapolitikk er kun symbolpolitikk, skriver Handegård.

Dersom vi skal greie å løse klimautfordringen, kan vi ikke anse utvikling av ny teknologi som havvind og el-biler som symbolpolitikk. Handegård påpeker at produksjon av el-biler gir store klimagassutslipp. Det har vært relativt få undersøkelser som viser de totale utslippene til en elbil fra vugge til grav.  NTNU-professor Anders Hammer Strømman har ledet forskning som tar for seg akkurat denne problemstillingen. Konklusjonen her er at el-bilen leder absolutt i forhold til diesel og bensin. Eksempelvis så vil man med en europeisk el-miks bringe dagens elbil noe under fossilbilen i livsløpsutslipp. På lengre sikt er det uansett ingen tvil om at det vil bli utviklet teknologi som vil gjøre elbilen overlegen i klimagassutslipp. Forskningsprosjektet tempo 2014 viste at dersom hele den norske bilparken er el-biler i 2040, vil hele bilparken bare trenge rundt 5% av vannkraftproduksjonen i Norge som drivstoff.

Handegård har de siste årene skrevet et utall innlegg i mange norske aviser om at Norge er den beste gutten i klassen på å produsere miljøvennlig energi, fordi vi har såpass mye vannkraft. Ifølge Handegård trenger vi verken havvind eller andre nye energikilder, fordi vi på grunn av vannkraften har små klimagassutslipp i produksjonen vår av energi. Miljøpartiet De Grønne er grunnleggende uenig i en så snever analyse av Norges rolle i Europas energiproduksjon. Norge er blitt Europas rikeste land på å eksportere de råvarene som har skapt klimautfordringen, det er gass og olje. Derfor påhviler det oss et ekstra ansvar for å utvikle den teknologien som vi trenger for å løse klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne vil at Norge skal bli et foregangsland innen utvikling av fornybar energi. Dette er ikke symbolpolitikk, dette er teknologi og politikk som alle vil ha, men som få andre har Norge sine økonomiske muskler til å utvikle.

Handegård skriver: ”Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften.” Havvind er en av mange sektorer som MDG mener at det bør oppstå nye arbeidsplasser i dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Det er likevel mange andre grønne næringer også som vil få flere arbeidsplasser dersom vi faser ut oljeaktiviteten. Lavere oljeproduksjon vil dessuten gjøre at alle andre næringer blir mer konkurransedyktige, fordi oljenæringen sitt høye lønnsnivå gjør at all produksjon i dag er dyrere enn i andre land. I Troms har Miljøpartiet De Grønne også lansert ideen om at vi kan skape mange arbeidsplasser knyttet til produksjon av bioenergi.

Odd Handegård skriver at det å redusere produksjonen av fossil energi er det eneste klimatiltaket som hjelper. Miljøpartiet De Grønne har lenge tatt til orde for en utfasing av norsk oljeproduksjon i løpet av 20 år. Vi er likevel ikke enig med Handegård at all annen klimapolitikk er bortkastet. Norge har en unik posisjon til å utvikle et lavutslippssamfunn som gir folk en lettere hverdag med mindre bruk av tid på jobb og å sitte i bilkø. Det vil bli mer fritid, mindre oljeinntekter og mange nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Å utvikle et slikt lavutslippssamfunn er det motsatte av symbolpolitikk: Det er å ta til orde for å løse den største politiske utfordringen vi står overfor, det er klimaendringene.

Askild Gjerstad, 1.kandidat til fylkestinget for Troms MDG

Hans Olav Pharo 1915-2015

Måndag denne veka kom meldinga om at Hans Olav Pharo var død etter ei tids sjukeleie. Til hausten ville han ha fylt 100 år, men det blei altså med nittini og eit halvt for den gamle teologen.

I oppveksten på garden heime på Tysnes var me alltid omgitt av ei rekke personar som ikkje passa heilt inn i forma. Ein av desse var «Faro», som me kalte han, ein ungkar frå Bergen som reiste fleire gongar for året til hytta si på Tysnes. På desse reisene var han alltid innom oss på vegen til eller frå hytta si, og han var ikkje av typen som gjekk umerka gjennom tunet.

Noko av det karakteristiske med Faro, og det som gjorde at han ofte skilde seg ut frå mengda, var at han gjorde og sa noko anna enn det ein forventar. Han kunne til dømes leggja seg i ei veggrøft å sova. Eller som den gongen eg møtte han i Våge med eit par solbriller på som mangla det eine brilleglaset. Sidan Faro var svaksynt på det eine auget sa eg at dette var no ein god idé, å berre ha solbrilleglas på det auget han såg på. Dessverre kunne Faro avsløra at det mangla glas i brillene på det auget han såg normalt på.

Faro sa også andre ting enn ein forventar at folk skal sei. Hytta hans på Store Godøy var nokså isolert, og det var ikkje kvar gong han traff folk då han budde der ute i nokre veker i slengen utanfor fellesferien. Då bestemora mi ein gong spurte han om det ikkje var einsamt å feriera der ute aleine i så lang tid, svarte han: «Husk at jeg har hele Johannesevangeliet som selskap».

Faro var også vonlaust distré. Ein gong fekk han beskjed frå mor mi om å frakta ein pose med pinneis heim frå Våge i båten sin. Problemet var at Faro trengte noko å sitja på då han skulle køyra båten heim. Så han brukte like godt posen med pinneis som pute. Vel heime på tunet fekk han huden full frå både små og store for å koma heim med ei suppe av pinnar og is. Han lovde då å skaffa ein iskrok til båten til neste gong han skulle frakta is heim frå Våge.

Faro hadde også ei sjeldan evne til å sei ja til å vera med oss ungane på prosjekt som dei aller fleste pensjonistar ville ha avvist blankt. Han spelte til dømes ulike roller i filmar me spelte inn. Mest vellukka var han som presten i Bjørnson sin «Faderen», det var ei rolle han spelte seg sjølv i og kledde svært godt. Han var også med oss og rodde «Tysnes rundt» i oselvar to-tre gonger på slutten av -90-talet. Som den tidlegare symjelæraren han var, tok han seg alltid tid til ein symjetur kvar gong det var pause i roinga. Då han var med oss å feira jul for nokre år sidan, blei han med mor mi og meg på tradisjonen til vinterbadeklubben med å bada før jula blei ringt inn. Det er nok ikkje mange 90-åringar som seier ja til eit vinterbad på julaftan!

Det har ofte sin pris å vera ein som skil seg ut. Trass i at Faro kjende mange, levde han sitt liv aleine. Han var på mange måtar ein som stod utanfor mange av dei fellesskapa me andre ser som sjølvsagte: Han fekk aldri arbeida som det han utdanna seg til, og han fekk ingen familie. Hans evne til å sei og gjera det uventa og uortodokse, viser likevel ei evne til å følgja sin eigen veg som er sjeldan vare i våre dagar. Det er kanskje like viktig som å stifta familie og å ha god jobb?

Kvil i fred, Faro!

Hadrians Wall Half Marathon - A beginners´ guide

Living in Tromsø, I guess the easiest way to start a half-marathon-career, is to participate in the Midninght Sun Marathon (MSM). MSM offers a very flat road track. And since it probably is one of the easiest half-marathons in Norway to run, it must be a good place to start.

I guess I never had the gift of doing things the easy way. Instead of running the half marathon at MSM on the 20th of June, I opted for the 10 kilometer at MSM, as a warm up excercise to the the much more challenging Hadrians Wall Half Marathon on the Scottish border eight days later. Hadrians Wall Half Marathon was described as a much tougher experience than MSM, with a couple of rather steep hills to climb and a mixture beetween tarmac road, field and forestry roads.

Looking fresh: Harder times
was just around the corner.  

The race itselfs starts a few kilometers north of Haltwhistle. It starts and finishes on a hill, and it was some sight to see 250-300 cars and around 10 privys spread out on top of a hill in the middle of nowhere (ok, there was a single-track-road and three or four houses a few hundred meters away). The atmosphere was very relaxed. The start of the race was delayed nine minutes because a long que of participants where stuck in the cue to the privys. You won´t see that at London Marathon!

As I had very little running experience from before, only having done a few stints at 10k runs during the last three or four years, my ambition was simple: to finish the race. I had been running four times a week the last five weeks before the race, but in general I spend most of the time in the sofa or in the pub. To make matters even worse, I am also overweight.

This years race had a very gloomy weather forecast, but we experienced more sun than rain on the day. It rained around 20 minutes in the last half of my half-marathon (the top shelf runners had already finished by then), but in general it was less of a trail race than expected.  The track includes around 7 kilometers of road with tarnac, 5 kilometers of  grass (field) and the rest is forestry track. Not so challenging at first glance. Even though, the rain that had been falling the hours before we started made the uphill grass and forestry sections a real challenge for an overweight runner like myself.

I was travelling and running with my father-in-law, who is an experienced marathon- and half-marathon-runner. I had a secret plan of finishing less than half an hour after him, but I missed out on that with a few seconds. He finished the light MSM half-marathon in 1:44, and used 2:07 at Hadrians Wall. I guess my finishing time of 2:37 shows that I could manage under 2 hours at a lighter half marathon after a longer period of  systematic training. At least that is my pipe dream!

Although the race all in all was very well organized, there was a small negative surprise waiting for me after the finish. When I entered the race in May, I clearly wrote that I wanted an XL-finisher t-shirt (as there was no XXL to choose from). Unfortunately, there were no more XL t-shirts left when the third last male contender crossed the finishing line. This means that I am now walking around looking like a stuffed sausage in my small (but beautifull) Hadrians Wall Half Marathon T-shirt.

A daylight nightmare:  Half
marathon organizers running out of XL-stock !

Even though this was my hardest physical challenge ever, I would recommend this race to everyone that has a bit of experience in running longer distances. Myself, I have been lacking the slighest of talent or stamina to even think of running a half marathon. My lack of form and talent didn´t prevent me from enjoying the beautifull cultural landscape that is rarely seen in England. To run in the landscape close to the Roman wall is so much more rewarding than running at city roads where most half marathons these days are organized. Although the Hadrian Wall itself can only be seen from a distance at a few points in the beginning of the race, the fields, forests and stone walls of the area makes the effort well worth it. 

Miljøpolitikk i medvind

Fylkespolitikar Edvin Eriksen frå SV fortset å bruka energien sin på å angripa Miljøpartiet Dei Grøne (MDG) i Nordlys 3.september. Eriksen har no forlatt argumenta han brukte mot MDG i sitt førre innlegg i Nordlys 23.august, og han har sidan sist kome til at det store problemet er at MDG splittar miljørørsla og at partiet svekker støtta til miljøpolitikk på Stortinget.

Eriksen hevdar at MDG ikkje har noko makt på Stortinget, og skriv: "Hvilke egne saker har Miljøpartiet fått flertall for i stortinget så langt? Ikke en eneste en - naturlig nok." Nei, me har ikkje fått fleirtal i Stortinget for våre saker endå. MDG har likevel greidd å endra den politiske debatten om miljø og klima. I juli kunne me lesa at lokalpolitikarane i Lofoten og Vesterålen var i ferd med å mista interessa for petroleumsaktivitet. Omtrent samtidig talte Jonas Gahr Støre på AUF sitt landsmøte og sa at Arbeiderpartiet sin lange tradisjon for å satsa på handel med klimakvotar for å redusera klimagassutsleppa er feilslått. 

Den renommerte politiske kommentatoren Aslak Bonde skreiv i Morgenbladet 18.juli om kvifor norske lokal- og rikspolitikarar har forandra syn på klima- og petroleumspolitikk. «Miljøpartiet de Grønne har æren, eller skylden, for forandringene. Allerede i valgkampen kunne man merke hvordan partiet bidro til at klima- og petroleumspolitikk ble koblet tettere sammen. (…) Da fjorårets nykommer i partipolitikken tydelig prioriterte klimapolitikk foran regjeringssamarbeid, ble det satt et kraftigere søkelys på den politiske kompromisskulturen. Frem til da hadde miljøpartiene på hver sin side av den politiske skillelinjen pekt på hverandre og sagt at det uansett koalisjon var de store partiene som bestemte olje- og gasspolitikken.» Eriksen sin påstand om at små parti ikkje har makt er altså kraftig motbevist av MDG det siste året.

Ifølge Eriksen «fører etableringen av nye miljøpartier til en oppsplitting av de kreftene som kunne ha dradd sammen for en forsvarlig og god miljøpolitikk». MDG er ikkje noko nytt parti, partiet vart stifta i 1988 og har arbeidd for både miljøpolitikk og anna politikk i lokal- og fylkespolitikk sidan tidleg på -90-talet. Sett i lys av det auka fokuset miljøspørsmålet har fått i den politiske debatten det siste året, er det grunn til å sei at MDG har styrka miljøinteressene på Stortinget og at miljørørsla har betre grunnlag for framgang enn nokon gong før. Det siste året er det kome opp saker på den politiske dagsordenen som miljøinteresserte veljarar berre kunne drøyme om før MDG vart valt inn på Stortinget. Me har  no fått eit parti som tør å fortelja veljarane at miljøløysingane og fornybarsamfunnet faktisk er noko å trakta etter. Dessutan har me endeleg eit parti som tør å sei at det einaste ansvarlege er å starta nedtrappinga av petroleumsverksemda på norsk sokkel i ei verd der minst 2/3 av verda sine kjente førekomstar av fossile ressursar må bli liggande under bakken om me skal unngå klimaendringar ute av kontroll. Miljørørsla er sjølvsagt ikkje splitta, den har i staden betre vekstvilkår enn nokon gong!

Det tydelege mønsteret av at MDG har skapt meir blest og oppslutnad om miljøpolitikk blir også stadfesta av valresultata dei siste åra. Venstre, SV og MDG blir ofte omtalt som dei mest tydelege miljøpartia i norsk politikk. I stortingsvalet i 2009 fekk desse tre partia 9,4% oppslutnad, og Venstre og SV hadde 13 representantar på Stortinget dei neste fire åra. I 2013 fekk dei same tre partia 12,1% oppslutnad og no sit 17 representantar på Stortinget for dei tre partia.

Eriksen er også irritert på at MDG i motsetnad til SV er blokkuavhengige. Han skriv: "En meningsfylt miljøkamp som gir resultater krever at vi samler oss mot de kreftene som er skadelige for naturen og framtida vår - ikke at vi opptrer «blokkuavhengig » og splittende". Her er me i MDG svært ueinige med SV! Etter vår meining er det å knyta seg til den raude eller den blå blokka i norsk politikk det same som å støtta dei kreftene som er skadelege for naturen og framtida vår. Arbeiderpartiet sikrar at den raude blokka fører ein uansvarleg miljø- og klimapolitikk, Frp og Høgre gjer det same for den blå blokka. 

Me treng eit parti som seier at miljøpolitikk er viktigare enn om ein står på raud eller blå side i den tradisjonelle blokkpolitikken. Dersom Eriksen og SV meiner alvor med å vera eit miljøparti, ynskjer me dei hjarteleg velkomne i ei grøn blokk på Stortinget. Så tar me opp kampen mot den oljegrå blokka - i lag!

Lesarinnlegg i Nordlys saman med Barbara Vögele

Grøn realisme

Stortingsrepresentanten Bendiks H. Arnesen frå Arbeidarpartiet hevdar i Troms Folkeblad 31.august at Miljøpartiet Dei Grønne (MDG) sin politikk vil føre til at det siste lys i Nord-Noreg vil bli slukka. Ifølge Arnesen ynskjer MDG at me skal leva av cannabis-sal og havvind i åra framover.

Det er rett at MDG ynskjer ei omstilling av samfunnet i retning av eit samfunn kor me lever langt meir berekraftig. Ein viktig del av denne strategien er å leggja til rette for havvind-utbygging som kan erstatta petroleumsaktiviteten på norsk sokkel. Me ynskjer å fasa ut olje- og gassaktiviteten i løpet av 20 år, fordi denne aktiviteten er økologisk og økonomisk uansvarleg. Den er økologisk uansvarleg fordi heile 2/3 av dei kjente førekomstane av olje, gass og kol må bli liggjande under jorda ifølge FN sitt klimapanel. Viss ikkje Noreg, som er eitt av dei mest velståande landa i verda, greier å trappa ned olje- og gassverksemda, kven er det då Arnesen meiner at skal gjera det?

Olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel er økonomisk uansvarleg fordi me med dagens utvinningstempo styrer mot ei krise i norsk økonomi om 10-20 år. Det er ingen tvil om at mykje av dei ressursane som er att på norsk sokkel er ressurskrevjande og dyre å vinna ut. Det velrenommerte finanstidskriftet “The Economist” hadde for tre veker sidan bilete av ein dinosaur som drakk olje på framsida. Overskrifta var “Why demand for oil will fall”. Arbeiderpartiet, Høgre og Framstegspartiet nektar dessverre å ta innover seg at oljealderen sine glansår er forbi. Deira planlagte høge utvinningstempo på norsk sokkel er ein sikker kurs mot ei økonomisk omstillingskrise her til lands.

MDG ynskjer å leggja til rette for næringsutvikling i andre næringar enn oljeindustrien dei neste åra. Ved å fasa ut oljeaktiviteten, vil lønns- og kostnadsnivået gå ned, og andre næringar vil bli langt meir konkurransedyktige enn dei er i dag. Dei Grøne vil dessutan fjerne arbeidsgjevaravgifta for alle bedrifter i oppstartfasen, og alle bedrifter med få tilsette. Me vil også bruka ein del av oljefondet til å omstilla til ei grøn næringsutvikling i Nord-Noreg og resten av landet.

Korleis har Arbeidarpartiet sin politikk for næringsutvikling i Nord-Noreg vore dei siste åra. La oss til dømes sjå på utviklinga i fiskeria, som har vore ryggraden i landsdelen vår dei siste hundreåra. Fiskeripolitikken, som Arbeidarpartiet er hovudarkitekt for dei siste åra, har ført til ei rasering av fiskeforedlingsindustrien frå Lofoten til Austfinnmark. Det som skulle vera ryggraden i fiskeria, kystfiskeflåten, er blitt og blir rasert gjennom samanslåing av kvotar eller den såkalla strukturrasjonaliseringspolitikken. Denne politikken kjem fyrst og fremst trålareigarar på Sunnmøre og i Austevoll til gode, i tillegg til styrtrike investorar i sør som Røkke. Arbeidarpartiet sitt alternativ til å satsa på fornybare ressursar som fisk og fornybar energi som havvind, havvarme og tidevasstraum, er å gå mot folkefleirtalet i landsdelen og selja våre mest sårbare område til oljeindustrien. Olje- og energidepartementet seier at Nord-Noreg skal få maksimalt 5% av arbeidsplassane frå ei utbygging av oljeverksemd i LoVeSe. Er det denne nordnorske næringsutviklinga Arnesen er så stolt av?

Arnesen sitt billege poeng om at Dei Grøne ynskjer at me skal leva av havvind og cannabis i åra framover, illustrerer kor lite oppdatert han er på anna politikk enn den han sjølv forkynner. MDG ser i likskap med det Arbeidarparti-utnemnte Stoltenberg-utvalet på norsk narkotikapolitikk som fullstendig mislukka. Derfor vil me avkriminalisera bruk av cannabis, og me vil utreda om omsetnaden av cannabis bør vera statleg og ikkje lagt i hendene på kriminelle.

Arbeiderpartiet sin strategi med å tømma Nord-Noreg for ressursar på få år er både uansvarleg og kortsiktig. MDG er det einaste partiet i norsk politikk som tek økologisk og økonomisk ansvar for dei endringane klimakrisa vil føra til for verda og for den norske økonomien i tiåra framover. Det må til for at det skal brenna lys i nordnorske hus, også etter at konsekvensane av Arbeidarpartiet si ansvarsløyse i klima- og næringspolitikken slår ut for fullt.

(Faksimile Troms Folkeblad 31.august)

Ein fornybart Nord-Noreg?

Det viktigaste perspektivet å ha i bakhovudet når ein diskuterer energibruk generelt og utbygging av fornybar energi i Nord-Noreg spesielt, er at me har eit vekstproblem når det gjeld energibruk som me på eitt eller anna tidspunkt må løysa.

Planane om ei stortstilt utbygging av vindkraft på kort sikt i Nord-Noreg føreset eitt av to. Tidlegare fokuserte ein på at Nord Noreg skulle eksportera fornybar energi til sørnorge kor ein skulle bruka energien. I dag er fokuset ofte på at den framtidige oljeindustrien treng meir energi i Nord-Noreg. Dei grøne er ueinig med at me treng å produsera meir energi i Nord-Noreg. Ja, me treng å redusera bruken av fossil energi både globalt og her i Nord-Noreg. For å få det til, treng me treng ei langt større satsing på ENØK-tiltak.

Me i Dei grøne er også tilhengjarar av eit toprissystem på straum. Dette vil gjera straumprisane meir rettferdige og miljøvennlige, fordi det vil gjera det dyrare å sløsa med straum. I dagens politiske situasjon, kor enøk-satsinga er svært avgrensa og toprissystemet ikkje er eit politisk tema i regjeringa eller stortinget, er det dessverre ingen grenser for det voksande energibehovet. Oljeindustrien etterspør til dømes store mengder energi, også i Nord Noreg.

 Dei Grøne er i mot at me skal byggja ut fleire oljefelt i norge, me er også mot dei planlagte utbygginga i Lofoten og Barentshavet. Dersom det mot formodning skulle bli oljeaktivitet i nord, krev me at fossilindustrien sjølv betaler elektrifisering av felta med utbygging av fornybar energi. Ny oljeaktivitet bør ikkje tillatast. Men om den skal tillatast, må den knytast direkte til utbygging av havvind på lengre sikt,og til vindkraft på land og andre energiformer på kortare sikt.

 Dei Grøne er eit blokkuavhengig parti som vil støtta den blokka på stortinget som har den beste energi-, miljø- og klimapolitikken. Me vil krevja ei heilt anna satsing på fornybar energi enn det dei etablerte politiske partia gjer i dag. Me vil også stilla krav om ein politikk som stansar den grenselause veksten i energibruk i Noreg.

(Innleiing på Zero sin debatt om "Fornybar energi i Nord-Noreg"  på Verdensteatret 6.juni 2013)

Grenser for kunnskap

 Utbygging av oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen er det viktigaste politiske spørsmålet i Nord-Noreg på lang tid. Dessverre vert dette spørsmålet i for liten grad diskutert som eit politisk spørsmål. For nokre veker sidan kom det fram at Martin Henriksen, som nyss er innstilt av valkomiteen til fyrsteplass på Arbeidarpartiet si stortingsliste frå Troms, har snudd og opnar no for oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen. Henriksen uttallar mellom anna dette om bakgrunnen for sitt nye standpunkt til Nordlys:

“- Nå er vi en fase med kunnskapsinnhenting. Vi må se på resultatet av dette og gjennomgå denne kunnskapen før vi trekker noen bastante konklusjoner.”

Ein viktig del av den kunnskapsinnhentinga som Henriksen viser til, er ein serie rapportar som vart lyst ut på anbod av regjeringa ved Olje- og energidepartementet i vår. Eit døme er rapporten “Risiko ved akuttutstlipp”. Rapporten vart utlyst på anbod med søknadsfrist 15.mai, og den skulle leverast 1.august. Leiar i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, sa dette om rapportane til Dag og Tid i juni: “- Det seier seg sjølv at det ikkje er mogleg å få fram ny forsking på så kort tid, attpåtil skal det skje når landet er i sommarferiemodus. Eg fryktar at departementet gjer dette medvite for å unngå å få fram ny kunnskap som kunne tale mot oljeverksemd.”

Det sterke fokuset på innsamling av naturvitskapleg kunnskap i spørsmålet om oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen, reiser også grunnleggjande spørsmål om denne vitskapen sine grenser. Dei naturvitskaplege vurderingane av oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen, krev nemleg risiko- og konsekvensanalysar som pressar grensene for kva denne vitskapen kan svara på. Eitt døme på at risikoanalysar innanfor havforvaltning er svært vanskeleg, såg me då det russiske fryseskipet “Petrozavodsk” gjekk på grunn på fuglefjellet på Bjørnøya våren 2010. Ingen hadde trudd at noko slikt kunne skje. Samtidig ville alle ha forventa mykje større miljømessige konsekvensar då ulukka fyrst var ute, enn dei minimale skadane på fuglebestanden som vart resultatet. Ei nesten-ulukke i den norske oljesektoren var den på Snorre-feltet utanfor Florø i 2004. Ein stor porsjon flaks hindra den gong ei utblåsing som kunne ha vart i lang tid og som ville ha grist til Norskekysten med oljesøl. Ulukker skjer når me minst ventar dei, og får ofte andre konsekvensar enn me trur dei skal få.

Ynskjer me at spørsmålet om oljeverksemd i Vesterålen og Lofoten skal bli avgjort av utilstrekkelege naturvitskaplege utgreiingar, eller ynskjer me ein politisk debatt om kva for ei framtid me ynskjer i Nord-Noreg? Oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen vil ha stor påverknad på arbeidsplassar, turisme, næringsutvikling og miljø i Nord-Noreg dei neste tiåra. Det Nord-Noreg me kjenner, vil bli forandra. I beste fall vil regionen oppleva tilflytting og vekst, men me må også vera klare over at Lofoten og Vesterålen sin posisjon som eit internasjonalt turistmål kan bli truga. Dessutan må me ta høgde for at ei alvorleg ulukke i verste fall kan endre naturen og næringsvilkåra i regionen i lang tid framover.

Spørsmålet om me ynskjer oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen eller ikkje, er i all hovudsak eit politisk spørsmål. Ei rekkje politikarar og oljeindustrien gjer alt dei kan for å gjera dette til eit naturvitskapleg spørsmål. Naturvitskapen har sin klåre avgrensingar, og kan ikkje gje oss noko tilfredsstillande svar på kva konsekvensar ei utbygging av oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen vil få. Når skal politikarane innrømma at den naturvitskaplege kunnskapen har sine grenser, og at spørsmålet om oljeverksemd i Lofoten og Vesterålen fyrst og fremst er politisk?

(lesarinnlegg i Nordlys 5.oktober 2012. Også trykt i Nationen 8.oktober 2012)

Marknadsstyrt hyrdestund

Då eg i si tid tok innføring i sosiologi ved Universitetet i Oslo, var det ein av professorane som foreleste over temaet «Er vi sosiale når vi har sex?» Dette sosiologiske spørsmålet må vera eitt av dei mest overflødige som nokon gong er stilt.

For oss som er oppvaksne frå -80-talet og fram til i dag, er det få ting som er så sjølvsagt som at me er sosiale når me har sex. På nettet, på fjernsynet og kor ein elles ferdast i det offentlege rom, er det eit tema som overkuggar alle andre: Sex. Ingen kan påstå at det er mogeleg å gjennomføra ei hyrdestund i det private rom utan å forhalda seg til tusenvis av forteljingar om sex som pregar det offentlege rom.

Ei anna utfordring med fokuset på sex i media, er at sex overskuggar alle andre fokus i samfunnsdebatten. Aftenposten trykte forrige laurdag dei mykje omtalte nakenbileta av den tilårskomne Fridtjof Nansen frå boka «Nansens siste kjærlighet». Nakenbileta fekk tilsaman tre sider i Aftenposten si laurdagsutgåve. Debattredaktør Knut Olav Åmas forsvarte oppslaget med at framstillinga av Nansen som naken ikkje forringar oppfatninga av han som menneske, nakenbileta er snarare eit element som bidreg til ei større forståing av heile mennesket Nansen.

Tidlegare i haust kom det to nye biografiar om Fridtjof Nansen. Aftenposten har hatt bokmelding av begge, men dei har vore langtfrå å trykka tre siders oppslag om dei nye perspektiva på Nansen i desse biografiane. Kvifor er det blitt slik at ein naken Nansen er viktigare enn vitskapsmannen og oppdagaren Nansen for å forstå heile mennesket Nansen?

Jürgen Habermas skreiv i sin doktorgrad «Den borgerlige offentlighet» at den offentlege debatten har blitt forringa frå 1800-talet til i nyare tid fordi den i våre dagar fyrst og fremst mobiliserer folk som konsumentar og ikkje som politiske individ. Dei fleste redaktørar vil forsvara sitt fokus på sex i spaltene med å visa til marknadskreftene: Både treff på nettsidene og sjårtal på fjernsynet viser at folk vil ha meir sex i media.

Kan marknaden fortelja oss sanninga om kva me ynskjer som mediebrukarar? Eg er ein av mange som lett kan klikka meg inn på lett fordøyelege sex-oppslag i nettaviser. Likevel bladde eg raskt forbi Aftenposten sitt Nansen-oppslag forrige laurdag.

Kva skjer med media når me overlet vurderinga av kva som skal vera innhaldet til marknaden? Sjølv om mange av oss brukar ein del tid på nettet til å lesa oppslag som er underhaldande og kanskje til og med sex-fokuserte, er eg overtydd om at dei av oss som les seriøse aviser fyrst og fremst ynskjer å lesa oppslag som gjev oss ny og relevant informasjon. Sex kan sjølvsagt ha ein slik funksjon, men sex-oppslag om kjendisar og historiske personar som nesten alltid framstår som rein grafsing, er korkje interessant eller verdt å betala for.

Til professoren som stilte spørsmålet om «vi er sosiale når vi har sex» sitt forsvar skal det seiast at han er ein del av -68-generasjonen. -68-generasjonen var barn i ei tid kor sex var eit tabuemne, og som ein del av opprøret i -68 fekk denne generasjonen ei oppfatning av sex som «det mest naturlege i verda». Denne oppfatninga av sex som noko naturgitt og upåverka, er forlengst historie. I desse dagar er det nok meir nærliggjande å spørja: Er me nokon gong meir marknadsstyrte enn når me har sex?

Ein sundag i Berlin

Dei siste åra har eg frå tid til annan budd i kortare periodar i Berlin. I april leigde eg meg ein leilighet i ti dagar i byen, det kosta meg ikkje ein gong ein tusenlapp. For meg som elles i året bur nordanfor polarsirkelen var det dessutan ein sjeldan sjanse å få nokre dagar med vår, i ei årstid som er prega av snø og seinvinter på mine kantar.

Ein sundag traska eg barfot rundt i den gamle austtyske bydelen Friedrichshain og såg etter LP-plater og bøker på eit av dei store marknadane som er i Berlin kvar helg. Etter ei stund fann eg ut at eg skulle kjøpa meg ei flaske Paulaner og nyta den på ein benk i den vakre vårsola. Etter to minutt på benken stoppa ein skjeggete kar og spurte om korleis i allverda eg greidde å gå barfot i Berlin?

Dette nyfikne spørsmålet leidde oss inn på ein lengre prat om kunstnarliv, levevis og arbeidsløyse. Det viste seg nemleg at denne karen var ein arbeidsledig amerikanar som hadde budd i Berlin i tjue år, og han hevda at Berlin var den beste byen å bu i for alle arbeidslause som ynskte å leva som kunstnarar.

Etterkvart stoppa mange andre kjenningar av min nye kunstnarven ved benken der eg sat og drakk øl. Etter ti minutt var me rundt åtte-ti personar som stod der og snakka om korleis det er å vera arbeidsledig i Berlin, og om kva som er det gode liv for ein kunstnar. Meg kalla dei berre for «Der Schriftsteller» (forfattaren), sidan eg under press innrømte at det næraste eg kom utøvande kunst, var å skriva nokre ord på PC´en innimellom.

Dette kvardagslege møtet med åtte-ni kunstnarar i Berlin varte vel ein liten halvtime, og eg rakk både å bli invitert på pub med ein av dei og på konsert med ein av dei andre. Det som likevel gjorde sterkast inntrykk, var at ein på ein vanleg sundag i Berlin kunne møta så mange folk som hadde tid til ein halvtimes prat med ein barfot utlending i vårsola.

Kor mange ville ha stoppa i Bergen eller Tromsø om eg sat meg barfot på ein benk ein solrik sundag? Ikkje ei levande sjel, her på berget har me ikkje tid til denslags tidstjuveri.

Nye mytar om mat og makt

Kaare Bilden ynskjer å avsløra ei rekkje mytar om mat og handel i boka «Mat er makt». Då er det synd at han sjølv produserer nye mytar om mat og makt.

Kaare Bilden har dei siste åra vore debattansvarleg for vekeavisa Ny Tid, og han skal ha ros for å ha gjort Ny Tid sin debattseksjon uunverleg for alle oss som er interesserte i globale solidaritetsspørsmål. Den siste tida har Bilden arbeidd med boka «Mat er makt», kor han tek mål av seg å lansera ein solidarisk handelspolitikk, og avliva ei rekkje myter som han meiner øydelegg det norske ordskiftet om ein solidarisk landbruks- og handelspolitikk.

Ifølge Bilden er det tre mytar om mat som pregar ordskiftet om maten sin storpolitikk her på berget. Den fyrste er at kortreistmyten, som går ut på at kortreist mat er meir miljøvenleg enn mat som kjem langveisfrå. Bilden peikar på at om ein tek med energibruken i produksjonen, kjem både norsk kjøt og norske grønsaker til kort mot mat som er produsert på sydlegare breiddegrader. Den andre myten er ressursmyten. Bilden hevdar nokså overraskande at det er ein myte at det er for lite mat i verda, og at problemet skuldast fordeling, og ikkje matmangel. Den tredje myten handlar om handel: Ifølge Bilden finnes det ei rekkje aktørar i ordskiftet om maten sin storpolitikk som hevdar at berre marknadsliberalistar meiner at handel er betre enn bistand.

Gjennom heile boka ynskjer Bilden å lansera ein solidarisk handelspolitikk som går i rette med desse mytane. Bilden hevdar at årsaka til at desse mytene har overlevd så lenge, er slett journalistisk arbeid og manglande kompetanse om globale utviklingstrekk i norsk presse. Han går dessutan til åtak på såvel Senterpartiet som Handelskampanjen, som ifølge Bilden tek til orde for ein proteksjonistisk politikk som underkjenner at utvikling fyrst og fremst skjer gjennom handel.

Kva for ein norsk handelspolitikk er det så Bilden ynskjer? Fyrst og fremst tek han til orde for ei sterk auke av norsk matimport frå land i sør, i takt med reduksjon av norsk matproduksjon. Dette vil Bilden gjera gjennom å redusera produksjonssubsidiane i norsk landbruk, og vri støtta over på ivaretaking av kulturlandskap og biologisk mangfald. Ifølge Bilden vil dette både gagna miljøet og fremja utvikling i landa i sør som treng eksportinntektene. Bilden stør seg dessutan på synspunkta til den afrikanske union, som mellom anna tek til orde for at berre land i sør har rett til å verna sin eigen produksjon mot import.

Det er mange gode poeng og mykje bra i Bilden si bok. Bilden sine besøk hos matfolk og bønder i sør og nord utfordrar einkvar som er opptatt av landbruk og handel til å tenkja gjennom kva som er rett medisin i handelspolitikken. Han teiknar også eit truverdig bilete av Afrika som eit «overflødighetshorn», der sjansen for å bli overvektig er vel så trugande som sult for overraskande mange. Det som likevel svekker Bilden si bok, er at han på såpass mange område forenklar biletet av den globale matvaresitusjonen og dei gjeldande maktkonstellasjonane. Dette blir eit paradoks, når hans uttalte føremål med boka er å avliva norske mytar om mat og makt.

Den mest oppsiktsvekkjande forenklinga gjer Bilden når hevdar at det ikkje er matmangel i verda, og at det heller ikkje vil bli det dei neste 40 åra! Denne opplysninga har Bilden funnet på ei nettside som er er ein del av FN sitt tusenårsprosjekt og dessutan i ein rapport frå FN si landbruksavdeling FAO, og han tek derfor opplysninga som god fisk. Problemet er at FAO sin rapport byggjer på ei rekkje føresetnader som kvar for seg synes urealistiske. Eitt døme er at FAO i sin rapport ikkje tatt omsyn til at mykje av jordbruksarealet vil bli brukt til energiproduksjon i framtida. Dessutan føreset FAO ein 80% auke i jordbruksavlingane (på same areal) dei neste 40 åra i land i sør. Dette synes urealistisk med både med omsyn til den energibruken dette vil krevja, og med tanke på dei utfordringane mange land står overfor i høve til klimaendringar (td. erosjon og tørke). Ei rekkje internasjonale ekspertar kjem då også til diamentralt motsette konklusjonar av Bilden. Til dømes har grunnleggjaren av Worldwatch Institute, Lester Brown, skrevet at dei rekordhøge kornprisane dei siste åra er innleiinga til ein epoke kor matmangel og kamp om knappe ressursar vil prega verda.

Bilden har sjølvsagt rett i at kortreist mat ofte er langt mindre miljøvenleg enn importert mat. Eitt iaugnefallande døme er norske tomatar, som ofte er produsert i energislukande drivhus. Då seier det seg sjølv at spanske og marokkanske tomatar dyrka på friland er langt meir miljøvenlege. Samtidig saknar ein som lesar ei breiare drøfting av krisa i industrilandbruket hos Bilden. Med dei globale utfordringane me står overfor knytt til klimaendringar og bruk av energi, vatn og kjemiske sprøytemiddel, er det ingen tvil om at industrilandbruket i løpet av dei neste tiåra må bli langt meir miljøvennleg og ekstensivt. Anten me satsar på matproduksjon i nord eller sør, representerer dagens industrilandbruk ein av dei største truslane mot miljøet på jorda.

Er det i ein slik situasjon særleg lurt å satsa mindre på norsk landbruk, som har betre føresetnader for miljøvennleg drift enn dei fleste andre vestlege land? Me har stor tilgang på vatn, mindre behov for å bruka kjemiske sprøytemiddel på grunn av lite smittepress, små gardsbruk og svært store utmarksressursar. Den norske landbrukspolitikken er rett nok feilslegen, og derfor har me fått eit energikrevjande og lite miljøvenleg landbruk i dag. Føresetnadane for det motsette er likevel dei aller beste.

Det er også grunn til å trekkja fram Bilden sin visjon for ein meir solidarisk utviklingspolitikk som eit forenkla bilete av dei utfordringane land i sør står overfor. Sjølv om Bilden brukar nokre sider på slutten av boka til å drøfta idear om korleis verdas handelsorganisasjon (WTO) kan bli meir demokratisk, er det påfallande kor stor tru han har på at ein ny handelsavtale skal gje fattige land sjansen til å utvikla seg ut av fattigdom gjennom handel med mat. Bilden hevdar at WTO på grunn av konsensusprinsippet (alle land må vera einige før noko vert vedtatt) er ein eigna organisasjon til å sikra fattige land sine interesser. Utfordringa er at all erfaring viser at dei fattige landa vert overkøyrt i desse forhandlingane, trass i konsensusprinsippet. Det er til dømes ikkje vanskeleg å vera eining med Bilden i at vestlege land sine eksportsubsidiar ofte øydelegg marknadane i sør, og at slike subsidiar burde vera ulovlege. Likevel synes det urealistisk at desse subsidiane skal bli tatt vekk gjennom WTO-forhandlingane. Korleis kan me då fortsetja å ha tiltru til dette systemet?

Mat- og handelspolitikk er eit svært komplekst politisk felt. Kaare Bilden skal ha honnør for at han gjer eit heilhjarta forsøk på å foreina miljø- og utviklingsomsyn i sin visjon for ein ny handelspolitikk. Då er det synd at han må forenkla biletet av ressurssituasjonen og maktkonstellasjonane i verdssamfunnet såpass mykje for å få visjonen sin til å bli truverdig.

(Bokmelding i Utveier, medlemsbladet til Attac.)

Draumen om lønnsslippen

Ei viktig erfaring for meg er at eg har arbeidd for kost og logi nesten to år i store økologiske landbrukskollektiv i Skottland og Irland. Desse åra var mine mest intense, og arbeidsdagen varte ofte frå tidleg morgon til seint om kvelden. I beste fall fekk me nokre få fritimar om kvelden. Denne arbeidserfaringa viste meg kor viktig det er å sjå på den tida ein brukar på arbeid som like viktig som fritida. I landbrukskollektiva var det ingen lønnslipp eller frihelg som blenka i det fjerne, og det sosiale samværet me opplevde i arbeidet var heile lønnslippen.

Dette er ein verdi eg har prøvd å ta med meg inn i arbeidet på ulike institusjonar her heime. Sjølv om kollegane mine ofte tel timar til vaktslutt, dagar til helg og månader til ferie, prøver eg alltid å sjå på den tida eg brukar på arbeid som like viktig som fritida mi. Eg trur også at dette fører til at eg blir ein betre arbeidstakar, fordi eg er meir tilstades i augneblinken på jobb enn det eg elles ville ha vore.

Den kollektive livsløgna

Ein vanleg norsk dagdraum er den om å vinna i lotto eller tipping og brått bli rik. Eg er ein av desse som leverer tippekupongen min veke etter veke med ein gryande draum om å ein dag ta den store gevinsten. Kvifor gjer eg det? Eg er jo elles ein av dei som avviser eitkvart innspel om velhaldne nordmenn som meg sjølv, treng meir pengar.

På eit foredrag eg ein gong var på, så ein økonom at lottoinnsatsen er den mest usosiale skatten me har, fordi det fyrst og fremst det er dei med låge inntekter som gjennom innsatsar i Norsk Tipping sine spel finansierer idrett og kultur i det norske samfunnet. Sidan vinnarsjansen på hovudpremien er svært liten, er det dessutan eit tilsynelatande irrasjonelt val å bruka pengane sine på Tipping eller Lotto.

Fyrst og fremst handlar nok gambling om ein få ein augneblinks fridom frå den grå, ofte forflata kvardagen som pregar dei fleste av oss. Når eg sit på puben i Tromsø med tippekupongen i handa ein laurdags ettermiddag, er alle tankar om jobb, studiar og global urettferd milevis unna, og eg er fullstendig overgitt til vona om at tippekupongen skal slå inn. Det er mine frie timar kvar veke, det er ein av dei fristundene mange av oss treng i ein kvardag som elles er nokså grå.

Eit britisk forskingsprosjekt samanlikna for ei tid sidan folk som var blitt brått rike med folk som brått hadde blitt invalidiserte. Prosjektet konkluderte med at deltakarane i dei to gruppene var omtrent like lukkelege eitt år etter at den brå endringa i livsvilkår hadde intruffet. Lottomillionærane var altså ikkje varig lukkelegare av å bli millionærar. Meir overraskande er det nok at dei som vart invalidiserte ikkje vart mindre lukkelege eitt år etter at dei hadde vore utsett for ei ulukke. Begge gruppene hadde slått seg til ro med sin nye situasjon, og var omtrent like lukkelege som før.

Kva drøymer me så om? Vel, om eg vart sjølv vart rik, ville eg neppe gjort noko meir spektakulært enn å ha reist rundt i verda og arbeida for kost og logi på økologiske gardsbruk og andre ideelle prosjekt. Kanskje ville eg gjort det i mange år. Det er i grunnen ein absurd draum, sidan min private økonomi er så romsleg at eg har sjansen til å gjera dette i lang tid om eg verkeleg vil. Slik er det nok også med mange andre tipparar sine draumar. Likevel drøymer me vidare, såpass til livsløgn treng me vel for å leva i kvardagen.

Den irrasjonelle gleda

Det er ein vanleg måndag i oktober i Tromsø, kor det vassrette sluddet slår i ansiktet på alle som har vågt seg utanfor døra. Midt mellom sluddbygene går ein mann i retning universitetet og smiler for seg sjølv. Kva er det som gledar ein fullvaksen mann så sterkt at han ikkje greier å skjula smilet mellom alle desse nedtrykte sjelene ein sur ettermiddag i oktober? Er han nyforelska? Nei. Har han funnet draumejobben? Nei. Er han blitt brått og uventa rik? Nei. Svaret er meir oppløftande enn som så: Denne måndagen spelar Sunderland bortekamp mot Blackburn, og vår mann smiler fordi han ber på ei irrasjonell glede som pregar han kvar einaste gong Sunderland spelar kamp.

Stadig får me som er lidenskapeleg opptatt av fotball høyra at me er irrasjonelle: Det handlar berre om 22 overbetalte mannfolk som spring etter ein ball, og det tek vekk fokuset frå dei viktige sakene som me burde bruka energien vår på. For det fyrste: Det er mitt eintydige inntrykk at fotballinteressa ikkje er noko mindre mellom samfunnsengasjerte folk enn generelt i befolkninga. Snarare er det grunn til å spørja om det er tvert om. I eit intervju i A-magasinet for eit par år sidan sa Reiulf Steen at visst han fekk leva ein gong til, ville han bruka meir tid på fotball fordi dette ville ha gitt han avkobling og eit sosialt liv utanfor politkken. For mange av oss som brukar mindre tid på politikk og arbeid enn Steen gjorde i sine glansdagar, er fotballen også ei fristund frå det stresset som pregar oss.

Fotballen er sjølvsagt absurd. På same måte som dei fleste andre lidenskapar framstår som absurd for alle andre enn dei som deler dei. Ein kan ikkje argumentera mot at Kieron Brady sine skoringar for Sunderland på slutten av -80-talet gav meg sterkare kjensler av lukke enn noko maleri eller nokon roman kan gjera. Det er absurd, men ikkje mindre absurd enn at mange av Frode Grytten sine sterkaste ungdomsminne handlar om pakkar frå England med LP-plater.

Det er grunn til å spørja om ikkje fotballen er det motsette av absurd for oss som er så heldige å dela denne lidenskapen. Eg har alltid vore glad for alle dei lidenskapane som eg har fått med meg: Politikk, litteratur, aviser og fotball er mellom dei ingrediansane i kvardagen som gjer at den er verdt å leva i. Desse lidenskapane representerer med alle sine opp- og nedturar eit brot med erfaringa av at kvardagen er forflata og kjedelig. Dessutan er dei ein møteplass for venskap og tilfeldige kontaktar, truleg stammar meir enn hundre av kontaktane mine på facebook frå fotballinteressa mi.

Til helga reiser eg på fotballtur til Glasgow og Sunderland. Er det rart at eg har gått hausten sine sure sluddbyger smilande i møte?

(Illustrasjon: Monica Westwold)

Det enkle liv i Taizé

Det er ein vanleg, stille morgon i klosterfellesskapet Taize på landsbygda i sør-Frankrike. Hausten er komen hit, og ute skin den nyoppståtte sola på det gule lauvet som snart skal falla til bakken. Inne i kjøkkenet i eit av klosterhusa blir det spelt roleg, klassisk musikk. Rundt kjøkkenbordet sit ei lita forsamling tause unge menn og et ein enkel frukost. Snart er det tid for morgonmesse, men her herskar likevel ei behageleg ro. Alt som blir sagt er bordverset, ellers er eit og anna sjenert blikk den einaste kontakten mellom dei unge søkjande i kjøkkenet.

I dag er det torsdag og den fyrste morgonen desse 14 unge menna er samla i den stille delen av klosterfelleskapet Taize. Dei skal tilsaman tilbringa fire dagar i stillhet, berre salmesongen og bordbøna skal høyrast frå deira munn. Målet er at stillheten skal bringa dei nærare Gud. På samlinga kvelden før den stille langhelga startar, snakkar dei fleste om at dei bruka desse stille dagane til og lytta til Gud si røyst. Eit par-tre luftar tankar om at dei treng ei fristund frå det oppjaga vestlege levesettet, eg er sjølv ein av dei.

Frivillig eksil
Kvifor er klosterlivet så fascinerande for oss moderne menneske? Kanskje er klosteret som motsetning til det vestlege levesettet, som gjer tanken om eit liv i enkelhet så tiltrekkande? Sjølv om dei siste tiåra har gitt oss ein endelaus mengde tidssparande teknologi, har me vel aldri hatt dårlegare tid enn no. Vår tid er prega av å vera overfladisk, materialistisk og uroleg. Klosterlivet representerer det diamentralt motsette av dette. I klosteret eksisterer ikkje personleg eigedom og formue. Kvar mann eig si sjel og si skjorte. Dessutan er opplevinga av tid ei heilt anna enn den vestlege me lever under. I den klassiske tanken om klosteret brukar ein tida på bøn, studium og jordnært arbeid som handverk og jordbruk. Tanken om livet i kloster representerer slik sett enkelhet, kontemplasjon og nærhet til Gud.

I mange år har eg sjølv drøymt denne klosterdraumen om å kunna leva ei tid utanfor den vestlege livstilen. For meg har ikkje den religiøse motivasjonen stått i forgrunnen, det har fyrst og fremst vore det enkle og eigedomslause livet i kloster som har fascinert meg. Det er ein god vane å gjera det ein kan for å realisera draumane sine, derfor bestilte eg tidleg i haust ei vekes reise til Frankrike midt i oktober. Då visste eg at den franske hausten ville vera på sitt vakraste, det tenkte eg måtte vera ei god ramme for mitt frivillige eksil.

Fleire tusen på besøk
For å reisa til Taize, må ein ta toget i halvannan time frå Paris til Macon. Derifrå er det ein liten times busstur til klosteret som ligg i vindistriktet Bourgogne i sør Frankrike. Medan eg ventar på bussen, kjem eg i prat med ein eldre, stilfullt kledd mann som også skal til Taizé. Det viser seg han er katolsk prest i ei kyrkje i ein av forstadane til London, og han har reist til Taize kvart år sidan han var nyutdanna prest for tretti år sidan. Etter nokre vanlege fraser om våre liv og virke heime, går samtalen snart over i klosterprat. Då presten forstår at eg er fyrstereisgut til Taize, tar det ikkje lang tid før han er i gang med å forjelja om kva som gjer Taizé så spesielt.

- Taizé er meir inkluderande enn dei fleste andre kloster. Både protestantar, katolikkar og andre blir respektert som likeverdige. Dessutan har brødrefelleskapet større kontakt med utanomverda enn noko anna kloster i verda, fleirfoldige tusen besøker klosteret kvart år. Det er heller ingen ulempe at Taize ligg her i Bourgogne. Her er den franske landsbygda på sitt vakraste, kven kan tenkja seg ein betre stad å plassera eit kloster?

Gul haustmagi
Bussturen til Taizé viser at presten har rett. Det sørfranske kulturlandskapet er prega av vakre vingardar som strekk seg opp mot åskammen, og små 1800-talsaktige landsbyar med gamaldagse murhus og velstelte kjøkkenhagar. No i oktober set dessutan årstida sit klare preg på landskapet, og både vinrankane og fleire av lauvtrea skin av gul haustmagi.

Også landsbyen og klosteret Taizé viser seg å liggja vakkert til på eit lite høgdedrag med tettbygde gamaldagse murhus og frodig lauvtrevekst. Men sjølv om utsjånaden til landsbyen Taizé kan minna om det klassiske klosterlivet, er ikkje klosterfellesskapet heilt som andre kloster. Den veka eg er der, kjem eg på besøk saman med om lag 1200 andre besøkjande. Dei 110 munkane i klosteret tar kvar veke i mot alt frå 100 til 6000 gjester. Dette gjer at dei fleste som kjem til Taizé anten bur i telt eller i ein brakkelandsby medan ein er på besøk. Eg bur i ei slik brakke dei fyrste to dagane i klosteret, men eg er aldri i tvil om at dette ikkje er noko for meg. Brakkelivet er rett nok enkelt, men det har ikkje den roa og den fordjupinga eg kom til Taizé for å finna.

Det tause klosterfelleskapet
Derfor vel eg å flytta inn i den stille delen av Taizé etter to dagar i brakkelandsbyen. I det huset eg flyttar inn i, skal eg bu saman med 13 andre unge menn som alle skal vera tause veka igjennom. Me skal rett nok be bordbønn, og gå til høgmesse med salmesong tre gongar om dagen, men me har ikkje lov til å ta del i samtalar. Me får likevel lytta til nokre inspirerte ord ein gong om dagen. Det skjer når ein av brørne held ei bibelinnleiing for oss kvar morgon, slik at me får noko å tenkja på utover dagen. Kvar av oss får tildelt si eiga vesle klostercelle på 5m2, med utsikt til den vakre klosterhagen. I sekken har eg ein tysk bibel, ein bunke ulesne bøker, ei skriveblokk og eit par uløyste utfordringar knytt til kva eg skal gjera med livet mitt i åra framover.

Dagane i Taizé glir stillfarent forbi. Dagen vert ramma inn av måltid og messer, elles brukar me tida slik me vil. Høgmessa kvar kveld er høgdepunktet kvar dag. Den er heilt ulik dei messene me kjenner i Noreg. Fyrst og fremst fordi messa er bygd opp rundt korte, poetiske salmetekstar som blir sunge om og om igjen. Når 1200 syng desse salmane samstemt, vil nok sjølv den mest overtydde ateist kjenna seg rørt av noko meir enn evolusjonen…

Austleg og vestleg tradisjon
Eg prøvde å bruka dagane mine i kloster til å spasera, lesa, søva, skriva og i det heile tatt nyta mine dyrkjøpte stille dagar i Taizé. I mi vesle klostercelle fann eg ro og tid til å lesa nokre bøker eg har hatt på planen i lengre tid. Dessutan fekk eg tid til å skriva lange brev til nokre av mine beste vener, det er eit sjeldan privilegium i ei tid kor brevet er i ferd med å døy ut. Det er heller ingen løyndom at eg fann svaret på kva eg skal bruka tida mi til i åra framover, slik sett fann eg den langsame tida eg søkte ved å reisa ei veke i kloster.

Dei fleste i Tromsø eg har snakka med om klosterlivet, lar seg fascinera av utsikten til ei veke i kloster. Det ser ut til at det enkle livet med vekt på eksistensiell diskusjon, vakre høgmesser og oppleving av langsam tid, tiltalar mange av oss. Når dette er sagt, er dei fleste av oss likevel meir tiltalt av den austlege kontemplative tradisjonen med yoga og ulike nyreligiøse meditasjons- og trusretningar enn me er av klosterlivet. Kanskje tida er mogen for å gjenoppdaga at den vestlege kulturen har ein kontemplativ tradisjon som representer mykje av det same som me søkjer i austleg tradisjon?

Då eg landa heime i Tromsø etter ei veke i kloster, var årets fyrste ti centimeter med snø komen til byen. Sjølv etter ei lang reise gjennom det franske haustlandskapet, er det knapt noko som kan måla seg med Tromsø når snøen har lagt seg som eit mjukt teppe kring heimbyen vår. Utfordringa no blir å ta med seg det enkle livet frå Taizé, til vår vesle universitetsby som er så prega av alt for mange travle kvardagar.

(På trykk i Utropia hausten 2005)

Intelligens eller interesse?

I desse dagar har eg gjort vendereis til min faste eksamenseksil i Stamsund i Lofoten. Denne gongen skal eg finna ut av kvifor det er så vanskeleg for oss som kjem frå arbeidarklassebakgrunn å lukkast i akademia. Harald Eia og Ole Martin Ihle har dei siste vekene vunne stor oppslutning på å peika på at me frå arbeidarklassen er mindre gåverike enn resten av befolkninga, og at me derfor har lett for å styra unna høgare utdanning. Mi eiga erfaring frå over 20 års skulegang, tyder på at dei tek feil.

I grunnskulen og på vidaregåande skule var eg i beste fall ein middelmådig elev. Eg hadde liten interesse for faga, og såg på pensum som noko som ikkje vedkom meg. Karakterane mine var langt under middels, og eg gjorde sjeldan eller aldri lekser. På barne- og ungdomsskulen hadde eg også åtferdsproblem, og eg fekk nedsett karakter i åtferd fleire gongar. Då eg tok allmennfagleg studieretning var det like før eg slutta på grunn av dårleg trivsel, men etter oppfordringar frå mor mi og fleire andre vaksne eg kjente valte eg likevel å fullføra.

Etter å ha fullført allmennfagleg studieretning, tok det ni år før eg byrja å studera på universitetet. Åra etter allmennfag brukte eg til dels på utdanning på vidaregåande nivå (økologisk jordbruksskule og folkehøgskule), dels til arbeid for kost og logi i det økologiske landbruket og dels til strøjobbar i ulike lågtlønsyrke. I desse åra før eg byrja på universitetet var eg nok likevel ikkje nokon tradisjonell ufaglært arbeidar med arbeidarklassebakgrunn. Fyrst og fremst fordi eg hadde ei sterk interesse for politikk, og eg var aktivt med i ulike politiske organisasjonar på den politiske venstresida. Eg las også aviser og bøker dagleg.

Overgangen til akademia då eg var 27 år var derfor mindre enn den ville ha vore for mange andre med den same sosiale bakgrunnen som meg. For å spissformulera, lærte eg truleg meir sosiologi av å lesa Klassekampen dagleg dei sju siste åra før eg byrja å studera, enn eg har gjort på dei fire åra då eg har studert sosiologi ved universitetet.

Det viktigaste spørsmålet i denne forteljinga om meir enn 20 års skulegong er dette: Korleis kunne eg gå frå å vera ein mislukka, skuletrøytt og ofte einsam elev til å bli ein universitetsstudent med gode resultat og eit stort sosialt nettverk? Sjølv trur eg at mykje av løysinga ligg i interessa for faget. I åra etter vidaregåande utvikla ei politisk interesse som førte til at eg oppfatta kunnskap generelt og samfunnsvitskap spesielt som heilt nødvendig for å forstå det samfunnet me lever i og min egen plass i dette samfunnet. Politikk og samfunnsvitskap er i dag i sterk grad med på å konstituera min identitet, på vidaregåande skule var desse faga berre eit nødvendig vonde eg måtte gjennom. Gjennom å ha utvikla ei nærast eksistensiell interesse for samfunnsvitskaplege problemstillingar, kan det også sjå ut til at eg har tatt til meg den forståinga av språket og dei akademiske kodane som det seiest at studentar med arbeidarklassebakgrunn ofte manglar.

Harald Eia og Ole Martin Ihle sin tese om at me som kjem frå arbeidarklassen er mindre intelligente enn dei som kjem frå middelklassen og overklassen, er i beste fall tvilsam. Anten den er rett eller ikkje, er problemet med denne tesen at den ser bort frå at dei aller fleste er intelligente nok til å ta høgare utdaning. Dersom dei som er skulesvake i utgangspunktet innser kva dei skal med kunnskapen, er det berre eit fåtal som ikkje er gåverike nok til å ta høgare utdanning. Å ta høgare utdanning handlar i all hovudsak om interesse og disiplin, intelligens er sterkt overvurdert.

Klimaspekulasjon eller klimarettferd?

Ei utviding av kvotemarknadane er eit sentralt tema for klimaforhandlingane i København i desember. Noko av det som vil bli drøfta, er å inkludera fangst og lagring av CO2, kjernekraft, jord og skog i den sokalla grøne utviklingsmekanismen. Dette er ein form for klimakvoter som gjer rike land sjansen til kjøpa seg rett til å forureina heime, mot at dei finansierer klimatiltak i fattige land. Dette er ikkje berre ei ansvarsfråskriving frå dei rike landa som har det historiske ansvaret for klimaendringane, det opnar også for storstilt spekulasjon i klimakvotar.

Det vert også diskutert om landbruket, som står for 14 prosent av dei totale utsleppa i verda, skal inkluderast i kvotesystemet, fordi landbruksjorda kan nyttast til CO2-fangst. Multinasjonale selskap har allereie byrja å hamstra landområder, og det er ingen tvil om at ei innlemming av landbruket i den grøne utviklingsmekanismen vil intensivera privatiseringa av fellesgodene.

Det er dei rike landa som har skapt klimakrisa. Desse landa, Noreg inkludert, har derfor ei enorm økologisk gjeld til verdssamfunnet. Ein realistisk og rettvis klimapolitikk kjem ikkje bort frå at dei rike landa må ta ein stor del av klimagassutsleppa på heimebane. Dessutan må dei rike landa samtidig stilla med støtteordningar til å omstilla energiproduksjonen i land i sør i ein fornybar retning. I staden for ein marknadsbasert klimahandel som både uthular dei rike landa sitt ansvar og som til no har gitt svært små resultat i land i sør, treng me FN-baserte støtteordningar for omstilling av energiproduksjonen i sør som er administrerte av landa i sør sjølv.

Den marknadsbaserte klimapolitikken som kjem til å stå i fokus under forhandlingane i København, viser at det fyrst og fremst er økonomiske interesser som pregar den globale klimapolitikken i dag. Så lenge det er dei rike landa sine kortsiktige økonomiske eigeninteresser som får dominera dagsorden i klimaforhandlingane, er det utopisk å tru at me kan løysa klimautfordringa.

Me treng ein ny global klimapolitikk. Ein politikk som tek på alvor dei vestlege landa sitt historiske ansvar for klimaendringane, og som derfor tek til orde for store utsleppsreduksjonar i rike land og generøse overføringar frå nord til sør for omstilling til fornybare energiformer.

(Lesarinnlegg for Attac Tromsø)
Foto: Mobilization for Climate Justice-London